Djevelen ligger i detaljene

I dag har jeg dratt med meg barn, mann og bikkje ut til Brønnøya i Asker.
Jeg hadde litt mer skumle hensikter enn en vanlig søndagstur.
Ofte møter vi våren der ute. Plukker de første blåveisene og hvitveisene på denne utrolige sjarmerende perlen av en øy.
Men i dag var jeg på jakt etter kriminelle detaljer. Jeg ville gå opp en løype som heltinnen min løper en sen hustrig kveld.
Forrige dagen fikk jeg plutselig for meg at noen detaljer ikke stemte i denne sentrale spenningsscenen i boken.
Jeg så for meg landsskapet på øya, men ble plutselig usikker på om jeg hadde husket rett. Det er gjerde på den spesielle flytebryggen til øya? Og det stemmer vel at det er gatelys på noen av stiene? Og hvor langt ut ligger egentlig Pilodden?
Den mørke vinterkvelden Christina Mørk løper alene på folketomme Brønnøya er gatelyset gått. Plutselig hører hun lyder bak seg, hun risper seg opp, blir angrepet og løper for livet. Gjeningsmannen tar innpå og hun faller. Vil det være naturlig for henne å ta trappen eller stien rundt til brygga?
Jeg visste at jeg måtte oppsøke åstedet igjen. Men fordi jeg har livlig fantasti og lett kan skremme meg selv,( jada, litt mørkredd) ville jeg helst ikke gå mutters alene på stiene en sen kveld.
Søndagstur med hele familien var en bedre ide. Turen måtte foregå denne helgen, for jeg har relativt dårlig tid til å rette opp i upresisheter.
Manuset ligger klart hos Aschehoug. Skal noen endringer skje, må det skje nå og ikke i neste uke.
Djevelen ligger i detaljene, heter det. I en roman er detaljene viktige. I en kriminalroman er detaljene superviktige. Detaljene er med på å avsløre morderen. Detaljene gir liv til personer, handlingen og til romanens steder.
Det finnes ikke noe mer irriterende for en leser enn når en bok bommer på åpenbare og kjente ting.
Det er greit å ikke bomme på hvordan solen treffer Aker Brygge om ettermiddagen, på hvordan taket i Vestre Gravlund ser ut, på fargen på gulv og dører i sjette etasje på voldsavsnittet på Oslo Politihus, eller hvordan flytebryggen ligger over sundet mellom Nesøya og Brønnøya.
Derfor hadde jeg øynene med meg i dag.
I dag så jeg igjen stedet hvor noe forferdelig skjer. Jeg så terrenget hvor hun flykter med en voldelig mann etter seg og jeg så at stien tar til høyre mot Pilodden før Brønnøya gård. Jeg gjenkjente frykten når man værer stor fare.
Fordi jeg i dag gikk i egne tanker på leting etter detaljer, smittet det over på de andre i familien. Alle var uvanlig tause der vi smøg oss gjennom den irrgrønne skogen. Plutselig gikk vi rett på et fantastisk vakkert rådyr. Dyret stoppet på stien og så på oss, lenge. Tilsynelatende uten frykt, bare nysgjerrig. Så snudde rådyret seg sakte og luntet ned stien den motsatte vei.
En utrolig flott opplevelse som satte fantasien i sving. Men jeg har ikke tid til å skrive inn noe rådyr på stien i "På direkten."
Det får bli i neste bok.