onsdag 11. mai 2011

Om rykter, løgn og fantasi

”Når kommer boka di? ” spurte kollega Ole Torp meg der vi møttes over salatbuffeen på SKUP (konferanse om kritisk og undersøkende journalistikk) for noen uker siden.
"Vet ikke helt."
”Ja, det prates i Dagsrevyen. NN mener han er skrevet inn som den slemme morderen,” lo Ole.
Boken min var antatt i vinter,jeg var fortsatt i en boblende lykkerus og hadde i min iver fortalt nyheten til flere på jobb. Mens vi gikk videre i matkøen smilte jeg og forsikret Ole Torp om at nevnte kollega ikke var så viktig at han var flettet inn i romanen. Han er for kjedelig til å bli en romanfigur.
Samtidig grunnet jeg litt over historien. Jeg vet at denne kollegaen Ole nevnte ikke er begeistret for meg, samtidig vet jeg at boken aldri har vært et samtaletema mellom NN og meg.
Men det prates altså.
Journalister elsker rykter. Ikke så rart, vi lever av nysgjerrighet og av illojale tipsere i næringsliv, organisasjoner og offentlig forvaltning. Det er jobben vår å fange opp tegn i tiden og sjekke om rykter er sanne.
Men vi journalister elsker kanskje aller mest rykter fra egen bransje. Hvis du røper en hemmelighet overfor en kollega, tiskes halvsannheter i krokene. Betror du deg derimot til to kolleger, vet snart hele huset din lille hemmelighet.
Derfor holdt jeg helt kjeft om bokplanene mine på jobben da jeg tok permisjon og flyttet til Frankrike.
For tenk hva kolleger hadde sagt hvis jeg ikke fikk det til?
Den eneste kollegaen som visste om bokdrømmen var en god venninne i Dagsrevyen. Hun holder kjeft der andre sladrer.
Rykter om at jeg har skrevet en opprørende nøkkelroman fra Dagsrevyens indre liv, kan jeg her avkrefte.
Det som derimot er riktig er at kriminalromanen min er fra et journalistmiljø. En verden jeg kjenner godt fra innsiden. Og selvfølgelig er boken inspirert av egne opplevelser. Men selve historien er fri diktning, herlig fantasi som det har vært gøy å skrive. Jeg har skapt personer ved å stjele en egenskap eller to fra et menneske og blande det med mimikken til en annen, utseende til en tredje og ristet inn andre særheter, tegnet en fantasifigur, forstørret en uvane, en dose galskap og så videre. Å skape romanpersoner handler om så mye mer enn å rappe personligheten til levende mennesker.
Det kan hende noen scener ligner brokker av virkeligheten, men helt sanne er de ikke. Det kommer jeg tilbake til i senere blogger.
To fiktive mediebedrifter er diktet opp. En TV-kanal , TV24 hvor landets mest kjente programleder dør på direkten. Jeg har også skapt et avismiljø hvor vi følger en ambisiøs ung kvinnelig journalist som strever med tidsklemma, sexistiske sjefer og kolleger som praktisk talt går over lik for å sikre seg en god story.
Dessuten har jeg skapt en tøff og sårbar politikvinne, Christina Fiori Mørk, som får ansvaret for etterforskningen. Hun har selv opplevd dramatiske ting og er på sin måte preget av det. Hun starter dagen på en helt spesiell måte og får kick av å gjøre noe på kant med loven.
Når programlederen dør, blir kolleger mistenkte. Det har vært spennende å utvikle en historie som viser hva som skjer når journalister, redaktører og mediehus får pressen etter seg.
Inspirert av hva jeg har sett og hørt, av historier jeg har vært med å dekke som journalist, men likevel ingen sann historie. Alt er løgn og fantasi.
I går møtte jeg en sommerbrun Ole Torp ved desken i Dagsrevyen.
Jeg spurte om jeg kunne bruke sitatet fra SKUP til denne bloggen.
”Selvfølgelig,” svarte han, ” Er boka di kommet nå?” spurte programlederen.
”Nei, håper du merker i avisene når den er ute.”
Lett å være tøff i trynet. Jeg vet det er vanskelig å nå gjennom støymuren i media. Få debutanter får slik omtale som forrige ukes ” Luremus.” ( Boken var forøvrig også tema i Ole Torps kveldprogram). Mange debutanter blir forbigått i dørgende stillhet.
Men jeg håper noen av dere som titter innom denne bloggen likevel får lyst til å lese boken min, ”På direkten.” Også du, Ole. Kanskje jeg har skrevet inn din mimikk, dine fakter eller en treffende kommentar fra deg et sted i boken. Eller sølvmanken din. Kanskje.
Den som leser selv, får se.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar