De første vanskelige ordene

For tiden jobber jeg med de første ordene til min nye roman. De første scenene må huke tak i leseren. Åpningscenen har jeg klar. Den er skikkelig creepy.
Dnne gangen har jeg tenkt mye mer før jeg startet skrivingen. Jeg har plottet, mange scener, alle sidesporene klart.
Jeg prøver å tenke ut romanen, hele historien, før jeg skriver.
Helt omvendt av hva jeg gjorde med boken "På direkten" som nå er ute hos bokhandlerne.
Da jeg jobbet med debutboken min visste jeg også tidlig hvordan historien skulle starte. Med kaos, anfall og død på direktesendt TV. Med en scene som viste hvor mektig TV-mediet er.
Men jeg skriver likevel ikke et helt dtaljert synopsys.som mange andre forfattere gjør.
I stedet har jeg de store linjene klare, men lar meg bli inspirert underveis.
Nøkkelen er å leve seg inn i handlingen, leve seg inn i hovedpersonenes personlighet og leve seg inn i en morders sjel.

Da jeg startet med På direkten, hadde jeg tittel, start og slutt klar.
En programleder ble drept på direktesendt TV, og selvfølgelig sier slutten seg selv. TV er involvert.


Så langt har litteraturkritikerne likt starten min i På direkten.
Den skrev jeg rett ut, i full fart en vårdag for snart tre år siden. Lite er blitt endret siden det. Jeg har nok kuttet noen ord, men stort sett er det slik jeg intuitivt ville ha det.

Men før starten, ønsket jeg å ha en scene, en prolog som satte stemningen.
En barnestemme som forteller om noe dramatisk som skjer i livet til familien. den skrev jeg også rett ut, fort den våren for tre år siden. Meningen er at prologen skal sette tonen i boken.
Det er litt skummelt å forfatte de første ordene. Det er her vi forfattere skal huke tak i leseren, slik at de får lyst til å kjøpe den, til å lese videre.
Og her gir jeg dere lesere av bloggen starten på kriminalromanen min:


" Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende.
Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner. "

Får dere lyst til å bla videre til kapittel 1? Håper det.

Kapittel 1 starter med en scene hvor den kjente programlederen Maria Bergstrøm ligger i sengen grytidlig om morgenen. Hun våkner og kjenner at lakenet ved siden av henne er kaldt om tomt. Hennes elsker har gått uten å vekke henne. Hun tenker på alle utfordringene i livet, hemmelig kjærlighetsforhold, vanskelige kolleger og utfordrende saker, så dormer hun av. Hun blir vekket av en glad liten datter på seks år som jumper opp i sengen og gir henne våte kyss. Slik blir leseren kjent med Maria som siden dør.
Men hvem tilhører barnestemmen i prologen? Er det Maria? Eller er det en mann? Eller kanskje en annen kvinne? Er det gjerningsmannen eller hvem kan det være? Kanskje Petter, hovedsperson nummer to? Eller er det offeret?
Den som leser videre, får denne stemmen igjen ved inngangen til hver del av romanen. Hva betyr det?
Creepy, sier Dagbladet om boken.Jeg er en av få kvinnelige forfattere som lager spennende actionscener,sier VG. Mens andre anmeldere er begeistret for mine kjærlighetsscener...

I boknummer to er politietterforsker Christina Fiori Mørk også hovedperson. I denne boken får hun enda større problemer både med drap, jobb og ikke minst med sitt mildt sagt uoversiktelige kjærlighetsliv.
Jeg smiler, jeg grøsser og jeg tripper mens jeg skriver videre på Christina Fiori Mørks utfordrende tilværelse.