- Slik er det å debutere!

Tirsdag 11. oktober.
For en strålende kveld! Jeg suser fremdeles på en bølge av adrenalin og lykke.
Tirsdag, den 11.10.11, debuterte jeg som forfatter. Og selvfølgelig måtte jeg ha fest. Stor fest.
Jeg hadde bedt meg fri fra jobben, likevel hadde denne tirsdagen litt for få timer.
Mye som skulle fikses denne dagen.

Derfor; Litt for sent, bare en time før gjestene kom, seilte jeg inn i Store Studio. Eller rettere sagt vrengte bilen opp på fortauet utenfor inngangen. Der sto to sikkerhetsvakter, rød løper var lagt ut. I bilen hadde jeg med plakater, duker, servietter, kamera, videokamera, ekstra sko,- dersom de røde ble for vonde å gå i, blomster som jeg hentet på veien og meg selv...
Løp inn og oppdaget at strømpen hadde raknet, men begynte å jobbe.
"Gruer du deg?" spurte folk.
"Har ikke hatt tid til å tenke," svarte jeg.

Men da jeg kom inn i Store Studio, forsto jeg alvoret.

Der sto kassevis med bøker. Aschehougs folk stilte bøkene opp på rekke og rad. Min bok!

Og flere kasser sto på bakrommet. Aschehoug trodde det ikke var mulig å selge alle bøkene.

Nylonstrømpene mine raknet mer og mer, jeg kastet skoene og løp opp og ned, virret og ordnet tusen ting, mens jeg stadig sa høyt; "Må sette meg ned to minutter, hente pusten, tenke på hva jeg skal si i talen min."
Men fikk aldri tid. Alltid en detalj å fikse.

Viggo Johansen kom, musikerne kom, kokken var der, lydmannen var der, alle måtte jeg snakke to ord med.


Christina Fiori Mørk fulgte meg som en skygge, men hun hadde ikke ekstra strømpebukser å avse.
Og endelig kom en forfatterkollega med et ekstra par med sorte nylonstrømper. Jeg løp inn på dametoalettet og skiftet, satte på meg de røde skoene

og konverserte deretter om kveldens utfordringer med kokken. Jeg hadde bestilt mat til 150, men etterslengere gjorde at det nå så ut til å bli 200 gjester.

Bekymringsrynkene mine gikk loddrett i pannen.
Til slutt dro redaktøren min Mia meg nedpå to minutter for å gå gjennom kveldens kjøreplan.

Først: Jeg skulle åpne,tale og praktisk info, så hun overta, så musikk, så Viggo ( Johansen, programleder og god kollega) så musikk -, så bokbad med meg, så mer musikk med Julie og Olaf og finito... Mingling, mat og drikke og boksignering
Enkelt og greit.


Da jeg åpnet dørene til Store Studio, ble jeg overveldet.

Så mange hadde kommet for å dele boklanseringen med meg. Gamle klassevenninner, barndomsvenner, naboer fra jeg var liten, dagens naboer, bestevenner, sommervenner, forfatterkolleger, jobbvenner,

kolleger fra Dagsrevyen, fotografer, NRK-sjefer,TV2-kolleger, folk jeg har vært sjef for, Dagsrevy-venninner, veilederen min, studievenner

Dagsrevyens Lisbeth Skei var en av mange kolleger som var der. Hun er en av leserne og konsulentene jeg har brukt underveis. Den profilerte Økokrimetterforskeren Elisabeth Roscher var også der, både som venninne og nyttig kilde underveis i skrivingen. Søtrene Wiker var der, begge to har bidratt betydelig til boken og skriveprosessen.
I lokalet befant seg forlagsfolk, Aschehougssjefer, tannlegen min, gamlekjærester, ekssambo, frisøren, fysioterapeuten min, kilder, intervjuobjekter, folk med forfatterdrømmer, svigerforeldre,

egne foreldre, tremenninger, til og med en italiensk tremenning, svigerinne,ekssvigerinne, nieser, ja dere skjønner hele livet mitt var representert.

Jeg skottet bort på kokken, men fikk ikke blikkkontakt. Skjønte at det måtte være nesten 250 gjester i det verneverdige foajeen til Store Studio. Jeg tok runden og hilste på andre.
"Hvor er Christina Fiori Mørk," spurte flere som var blitt venn med henne og meg på Facebook. Mne jeg sa som sant var at jeg ikke visste hvor hun var.
Så hoppet jeg opp på et bord og holdt tale.

Og som jeg sa; de har alle inspirert på en eller annen måte. Om det er latteren, om det er de underlige treskoene, om det er den høyrøstede bergensstemmen, om det er den vakre, den smålige, han med stiv nakke, han eller hun som alltid må synes på TV, du finner universet av personligheter i boken min.
Enhver likhet med virkeligheten skyldes selvfølgelig helt og holdent tilfeldigheter.
Etter at jeg var ferdig med talen min, var det tid for produksjon Store Studio.

Vi fikk høre nydelig musikk av Julie og Olaf, både før og etter bokbad med meg og redaktøren. her pratet jeg mye og ganske ærlig om hvor tøft og smertefult det fakisk er å skrive bok.

Og før boklesing av Viggo Johansen hadde jeg bestilt "50 ways to leave your lover." fordi den har så fin symbolikk i forholdet til boken min, og kanskje av mange andre grunner.
Etter opplesingen skrøt Viggo spontant av boken, sa den var spennende, at han gledet seg til oppfølgeren og fremhevet spesielt den dampende sexen. Forsamlingen rødmet nesten.

Etter mer musikk, reiste jeg meg igjen og takket de alle.

Tenkte at nå skulle jeg endelig slappe av.

 Her er video fra lanseringen:

<iframe width="560" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/ByEmomh_p1U" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>


Men da sa Mia at det var boksignering.

Og folk stilte seg i kø. På rekke og rad. Kø!!

hilsner til alle, til redigere og Dagsrevy-fotografer jeg har jobbet tett med, alle fikk en personlig hilsen.

Jeg lo og smilte, skrev hilsner på bøker i timer. Folk var elleville. Mange kjøpte 5-6-7-8 bøker. Og jeg skulle signere alle. Lykkelig over at noen ville kjøpe min bok.

Jeg skrev hilsner til svigermødre, tante, kjærester og bestemødre til krampa tok meg. Folk lo og ertet meg med av jeg forfattet avhandlinger.
I ettertid har jeg forstått at det er vanskelig å tyde noe av skribleriene.

Folk sto i endeløs kø. Det virket som om alle gjestene skulle ha seg en bok eller syv denne kvelden.
Og mens nye folk ble kjent med gamle, praten gikk gemyttelig, ble det plutselig uorden i rekkene.
Folk flyttet seg.

Det var Ole Torp som passerte køen. "Jeg har hatt sending, og vil gjerne ha en bøk før jeg går hjem," sa han med avslepen Bergens-dialekt.
Det var sølvreven. Mannen med de store brillene.
Som bestilt.
Så tittet han ertent mot meg og ropte. "Jeg vet hvem morderen er!"
Etter en liten kunstpause, fortsatte han. "Det er Tore Tollersrud som er morderen."
Folk i køen ble urolige. Morderen avslørt?
Jeg himlet med øynene, smilte til Ole og føyset ham vekk etter å ha skrevet en hilsen i boken hans.
Olea fleip har jeg hørt før. Ole forsvant med boken under arnen og løp ut til de vindrikkende ute i foajeen.
Slapp av, fikk jeg lyst til å si til de foran meg. Tore er kollega og jeg var sjefen hans i 4 år. Men han er nok ikke skrevet inn i historien, Ole bare er slik, liker å erte.
Jeg løftet pennen og skrev neste hilsen. Flere og flere kom.

Da siste bok var signert, var nesten alle gjestene gått. Og endelig fikk jeg smake litt av den nydelige maten til kokken Albert og smakt på vinen.

Mine gamle gode kolleger fra Dagens Næringslivstiden var blant de siste som forsvant med armene fulle av På direkten.

Og Aschehougs salgsansvarlige sa,"Aldri før har vi solgt så mange bøker på en lanseringsfest. " Hun senket stemmen litt. " Ikke en gang hos Jo Nesbø."

Da skjønnte jeg at jeg har gode venner, naboer, kolleger og familie som unner meg vel, som gjerne vil lese boken min og som også vil gi den bort til flere.
Med visshet om at jeg hadde tjent mine første titusner på gode venner, naboer og kolleger, pakket jeg sammen restene, sparket av meg de røde høyhelte, droppet planen om tur ut på byen, dro hjem og delte en champagne med mannen min, før jeg stupte i seng i en bomullsky og kanskje drømte om en... boksky...
Foreløpig er salgsuksess en fjern drøm, men jeg flyter fortsatt i en form for lykkerus. Tror den varer noen uker til.
Jeg er i mål!