mandag 17. desember 2012

Enda en god nyhet!




I dag var jeg på min siste kontroll på noen måneder på Radiumhospitalet.
Både mammografi og nå i dag manuelle undersøkelser viser at brystene og lymfene er kreftfrie.
Og i dag fikk jeg enda en nyhet. Om et tema som jeg ikke har fortalt om før her på bloggen eller til venner flest.
Om et tema som ville være for  sårt og personlig til å dele,-  om jeg var bærer.
Om jeg var bærer  av et gen som gir brystkreft.

Da jeg ble overført til Radiumhospitalet fra Vestre Viken helseforetak, ville legene der plutselig  genteste meg.
Mens jeg var til behandling i Vestre Viken hadde det ikke vært et tema. Der mente de at krefttilfellene i slekten min var for langt unna til å ha betydning.
Kreft kan være arvelig.
Når man får kreft, spør legene samtidig om forekomsten av kreft i familien. Og svaret jeg ga var  foreldrene mine ikke hadde hatt det, men at mors søster hadde hatt brystkreft med dødelig utfall, min kusine fikk brystkreft, og er frisk, og min mormor døde av nyrekreft.

Legen på Radium, syntes min mormors kreft var interessant. Tre kvinner i tre generasjoner med kreft.

Han mistenkte at min mormor som døde da jeg var liten hadde hatt brystkreft som spredte seg til nyrene, slik det kan gjøre. Den gang hadde de ikke samme mulighet som i dag for å finne primærkreften.

Legen stirret på arket med min families krefthistorie, løftet hodet og så på meg med alvorlige øyne. Så sa han: "Vi vil gjerne tilby deg en gentest. Det kan hende at du er bærer av et gen som fører til arvelig brystkreft."
Stein i magen. Tårer i øyene. Forsto alvoret.

Jeg fikk valget selv om jeg ville genteste meg.
Selvsagt måtte jeg. Måtte vite for mine barns skyld.
 Det var veldig fort gjort. Bare en blodprøve.
Men nå har jeg ventet et halvt år på svaret. Det tar lang tid å analysere blodet for dette. Tror prøvene sendes til USA.
Omtrent fem prosent av brystkreft er arvelig. Det er to gener som kan gi denne arvelige kreften. Ved et gen for brystkreft som kalles BRCA 1, vil mer enn 80- 90 % av kvinnene utvikle brystkreft. 
De siste månedene er jeg blitt kjent med kvinner som har denne genfeilen. Alle har fått kreft i brystene sine, men jeg har også truffet kvinner som har dettte genet og som har fjernet bryst for å unngå å få kreft.


Jeg har prøvd å fortrenge tankene på mulig genfeil,  men det har likevel kommet opp i bevisstheten iblant.  I det siste i større grad. Og den siste uken og dagene med tiltakende styrke.
Latteren min har kanskje vært enda mer støyende på julefester og julebord i det siste enn til vanlig, men de som kjenner meg har sett at jeg har vært litt sliten. Det tar på all venting og usikkerhet.
 Gleden ved å få friskmeldt brystene mine for et par uker siden, har ikke vært himmelstormende. Mer forbeholden. Jeg har ennå ikke trodd 100 prosent på at lykken har stått meg bi.


For jeg visste at jeg mandag 17. desember ville  jeg få svar.
Et svar som ikke bare ville ha konsekvenser for meg, men også for barna mine.
Var jeg bærer, hadde jeg forhøyet risiko for å få kreft igjen. Jeg ville få tilbud om å fjerne begge brystene, og jeg kunne og få tilbud om fjerne eggstokkene for å redusere østrogennivået i kroppen. Et voldsomt tiltak. Og jeg hadde ikke tenkt helt igjennom om jeg ville gjøre det. En ting er å ta brystene, det ville jeg leve helt greit med ( ville trolig fått meg nye ganske fort) , men å fjerne eggstokkene og?
Men må man, så må man jo nettopp det. Livet er kjærere enn alt annet.
Var jeg bærer, kunne også barna mine være det. Datteren min min kunne ha det og ha stor sannsynlighet for brystkreft, og sønnene mine kunne være bærere og gi det videre til sine barn en gang.

Alt dette har surret rundt i hodet mitt i økende grad.Nå i helgen har jeg nok vært litt utenfor meg selv. Emosjonell. Tatt til tårene. I  skjul. Ville ikke at folk skulle vite om disse undersøkelsene mens jeg ventet på svar.

 Bare mannen min og et fåtall andre mennesker har vist om testen.
Da mannen min og jeg kjørte til Radiumhospitalet i dag, var jeg spent. Og rørt.
På grunn av NSB-kollaps var det kaos på veiene  i morges, og jeg måtte ringe og si at vi ble forsinket. Jeg var visst ikke den eneste, heldigvis.
Da jeg ble vist inn til legen var jeg selvsagt spent, men fattet. Er blitt flink til å mobilisere krefter og mot når det gjelder.
Men den mørke vakre legen smilte. Faren er over. Jeg fikk enda en god nyhet i dag.
Legen på Radiumhospitalet sa ."Gentesten er negativ!"

Jeg er ikke bærer, jeg har ikke forhøyet risiko for å få tilbakefall. Men det aller beste er, jeg har ikke gitt barna mine et arvelig kreftgen!!!!
Når jeg ikke er bærer, kan ikke de være det heller.


Enda en bekymring mindre, enda mer ned med skuldrene.


Og enda en liten glede fikk jeg. Denne er kanskje litt overfladisk. Og ja alle brystkreftpasienter, jeg vet jeg har vært uforskammet heldig. Og for alle dere som kommer etter meg, er det kanskje greit å vite, brytkreft trenger ikke å gjøre puppene dine stygge.
Hør bare:
Legen undersøkte brystene mine, studerte dem og utbrøt. "Det synes jo ikke, alt du har vært gjennom. Kirurgen din har vært svært dyktig. Og det vil heller ikke synes at du er strålt på huden, det er bare såvidt man aner at pigmentet er bittlitt mørkere under armen, om kort tid er det og borte."
Jeg tar det til meg. Kroppen min er stort sett som før.
Heldige jeg. Overfladisk glede, men opp i alt kjennes det OK at jeg fortsatt ser fin ut i bare nettoen. Hadde fikset et annet resultat, men er takknemlig likevel.

Men viktigst:

Jeg er kreftfri, jeg er ikke bærer av noe brystkreftgen.
Året 2012, mitt bratteste år noensinne, slutter så bra!
2012 året hvor livet har vært på vent.
Nå er det 2 uker igjen av annus horribilis.
Livet kan begynne!

men akkurat i dag, nå i ettermiddag har jeg en liten utladning. Etter Radium og treningstur var batteriene flate. Hadde  tenkt meg på jobb, men orket ikke. Opp i sofaen, med stearinlys og peiskos og Mac på knærne. Å skrive av meg opplevelsene gjør meg faktisk godt. Nå venter bokmanus! Og hvile. Jeg hviler mens jeg skriver!



fredag 14. desember 2012

Hva pokker gjør jeg med bloggen?

Mitt jævlige år er snart slutt.
Annus horribilis er over nå ved årsskiftet.
Neste år blir mitt annus mirabilis. Mitt vidunderlige, fantastiske år!!
Kreftbloggen slutter med året.

 Dette begynte som en bokblogg.

 Her er det første jeg skrev:

Bokblogg- en dagbok om veien frem til bok!


Jeg ønsket å dele erfaringer og tanker rundt det å debutere som forfatter. Det var så mange jeg kjente, og særlig journalistkolleger, som lurte på hvordan jeg gikk frem, hvordan jeg fikk tid til skriving opp i 3 unger, full vaktsjefjobb og travelt liv, hvordan jeg fikk ideer , hvordan jeg startet skrivingen etc.


I flere måneder delte jeg mine erfaringer og skrev om forventningene før bokdebuten.



http://paadirekten.blogspot.no/2012/05/fra-blogg-om-bokdrm-til-kreftblogg.html

http://paadirekten.blogspot.no/2011/05/noen-skriverad-fra-en-fersking.html


Så kom kreften. Og jeg brukte bloggen til å informere mange om at jeg var blitt syk.

Dette blogginnlegget kostet det mye å skrive. Veldig, veldig skummelt var det.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/11/fra-himmel-til-helvete.html



http://paadirekten.blogspot.no/2011/12/bokblogg-som-ble-en-kreftblogg.html


Gjennom å styre informasjonen via bloggen eide jeg historien om min kreft, om min helsetilstand. Slik unngikk jeg rykter om meg selv. Slik fikk alle den samme informasjonen samtidig.
 Jeg sparte meg selv for å måtte gjenta mye, SMS-e folk, svare på samme spørsmål 20-30 ganger om dagen. Jeg skjermet meg også litt for folks nysgjerrige blikk og for folks reaksjoner.

Prisen jeg betalte var kanskje at min kreft ble for offentlig. Jeg ble kanskje for utleverende opp i cellegifttåken, selv om jeg hele tiden tenkte at jeg skulle balansere.

Mange flere enn jeg tenkte var interessert i å lese bloggen min.
Jeg fikk nye lesere. Mange kreftsyke og pårørende har lest bloggen,
Samtidig som det har vært litt skremmende at ukjente har lest mine tanker, har det også gikk litt mening og motivasjon. Fordi jeg har fått så mye tilbakemeldinger på at jeg har gitt kreftsyke oppmuntring,  håp og mange har sagt at bloggen har gitt nyttig informasjon om behandlingen og det å være så syk.

Nå er jeg frisk. Jeg har ikke behov for å informere folk om ståa. Jeg er i ferd med å bli som folk flest. En travel, sunn kvinne midt i livet, med tidsklemma, unger, mann, bikkje, jobb, trening og skriving.
En helt ordinær kvinne,- med en liten ballast riktignok, med et vanlig knadd A4-liv.
Dette er ikke interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Jeg har flere ting fra kreftåret som jeg kunne skrive om. Mitt møte med NAV-monsteret, hvordan det egentlig har vært å bli behandlet på tre sykehus, skrekkhistorier fra noen legeerfaringer... jo da og mye mer.
Men egentlig er alt dette over.Og dessuten jeg vil spare kruttet til NRKs sendinger og plattformer..

Jeg kan ikke fortsette denne bloggen stort lenger. Noen grep må i såfall gjøres.

Så spørsmålet er: 

Skal jeg slutte å blogge?

Skal jeg legge ned bloggen, slette det som er her? Alt er jo likevel over for meg nå. Jeg vet ikke om jeg liker at bloggen blir liggende ute. Så jeg vurderer sterkt å slette flere av de mest personlige bloggpostene, kanskje hele bloggen.
Eller skal jeg la den stå slik den er uten å gjøre noe mer med den? Slik at andre kreftpasienter som er blitt syke etter meg kan lese og lære litt om behandlingsløpet.

Skal jeg gjøre den om til en bokblogg igjen? Jeg skriver jo tross alt på ny bok!

Eller  skal jeg fortsette med å skrive om helse og livstil?

Jeg vil gjerne ha innspill. Vil i hvertfall ikke skrive for døve ører, unnskyld blinde øyne!

Har laget en liten meningsmåling her. Mener du noe , trykk på et av alternativene og stem.
Eller legg igjen en kommentar her.

Til uken skal jeg på min siste kontroll på Radiumhospitalet i denne omgang etter kreften.
Jeg har fremdeles kort børstehår, litt vondter etter behandling, fortsatt hevelser i beina etter giften og et par kilo for mye etter behandlingen. Men alt er under bedring, snart er jeg og kroppen der jeg var for et drøyt år siden.

Snart er kreftåret 2012 over, og et nytt år er her.
Et friskt herlig år, med jobb, ferier, ski, glede, kanskje bokutgivelse til og med. Annus mirabilis. Vidunderlig, mitt vidunderlige liv!
Heldig er jeg.

Og takk for følget!

tirsdag 4. desember 2012

En frisk pupp!


 I





Jeg har grudd meg veldig til kontrollen på  Radiumhospitalet. Den siste uken har vært ille.
Har sett for meg alle scenarier. Mulige og umulige.

Jeg har vært taus, alvorlig, irritabel og sikkert ikke til å leve i hus med.

Vet at det er ganske normalt, egentlig. Alle de jeg har snakket med som har hatt kreft har hatt det på samme måten. Den første undersøkelsen etter ferdig behandling er jævlig.
Man hører jo så mange historier, om kreft som blusser opp igjen fort. Og sannsynligheten for å få kreft igjen er størst de to  første årene etter endt behandling.
Derfor har jeg mentalt rustet meg til at jeg kunne få en forferdelig beskjed. Slik er jeg. Det er bedre å være forberedt på det verste, og så heller blir glad og lettet , enn å være uforberedt på verdens største sjokk.
Hva gjør jeg om jeg har fått tilbakefall, har jeg tenkt. Orker jeg en ny runde med behandling?
Egentlig ikke.
Men selvsagt ville jeg gjøre det, hvis det var den eneste løsningen.
Likevel; Tanken på mer cellegift gjør meg  ubeskrivelig kvalm.

Da jeg igår troppet opp på Radiumhosiptalet var jeg ganske persilleblad. I tåka hadde jeg glemt lommebok, og nesten meg selv. Hadde ikke kort eller penger til å betale for meg på Radiumhospitalets parkering.
Møtte mannen min der i adgangsområde, (med lommebok) ved kiosken og cafeen i første etasje på kreftsykehuset.  Der hvor alle de syke sitter og drikker kaffe med pårørende, mange skallet, andre med grått cellegift-hår, noen med skaut, og ja, alle ser så syke ut.  Her har jeg hastet forbi så mange ganger på vei til behandling, også da syntes jeg alle andre så mer syke ut enn meg selv. Det gjorde de sikkert ikke.
Nå følte jeg meg både fremmed og kjent her. Utenfor meg selv, men samtidig veldig tilstede.

Både stedet og de ventende undersøkelsene skapte dårlige minner.
Vi tok heisen ned til kjeller 2, hvor mammografien lå.
Fylte ut nok et skjema, med samme informasjon som sykehuset har på meg fra før... Jeg sier det igjen: sykehus-Norge er full av unødvendig dobbeltarbeid. Hvorfor finnes ikke et datasystem hvor all denne informasjonen ligger? Hvorfor skulle det være nødvendig for meg å skrive nå hvor kulen i brystet mitt var, om noen i slekten min har hatt brystkreft og når jeg tok mammografi sist? Alt dette har de jo i journalen min?!!

 Og der på venterommet satt flere andre kvinner. Ingen av dem hadde med følge. Kanskje de ville gå alene. Det kunne ikke jeg. Måtte ha noen jeg kunne klype i hånden på venteværelset, en skulder å lene hodet mot.  Slik sett er jeg heldig, som har en mann som blir med meg. Flere venninner har tilbudt seg det og, hvis det hadde vært krise.
Men derfra,   inn til undersøkelser og  mammografien gikk jeg alene. Det skal mannen min slippe å være med på.
Mammografi er ikke morsomme saker. Etter at man har vært gjennom alt det jeg har, er det ennå mindre festlig. Og veldig vondt i operasjonssåret gjør det når radiologen presset sammen puppen min. AU!



Jeg fokuserte på å puste med magen og stenge smerten ute.  Slik som jeg er blitt flink til etter all isbading.  Dessuten bort med alle vonde tanker, stenge minnene ute om forrige gang da de fant kreften min, og ikke tenke på alle de smertefulle prøvene som så fulgte. Må jeg så må jeg. 
Fem Bilder, fem posisjoner. Vondt, vondtere, vondest. Men likefullt helt håndterlig. 


 Jeg pekte på strekene på mammografibildet og spurte. "Det er ikke kalk da ( det kan være tegn på begynnende kreft, har jeg lært) , det  der er ikke en svulst da." Radiologen smilte og svarte høftlig. Legene skulle se på bildene. Jeg ville få svar. 




Så var det ut å vente. Jeg var forberedt på å måtte ta flere prøver. Jeg har tett brystvev, og kreft kan derfor være vanskelig å oppdage. Mens vi ventet, spurte en pleier en av de andre kvinnene hvem hun var. Hun sa navnet sitt. 
"Men det er ikke registrert at du er kommet. Du må gå opp og registrere deg," sa den sykehus-ansatte.
"Men dere ser jo at jeg er her," sa pasienten. 
Den andre ristet på hodet. " Nei, vi ser det ikke i systemet, du må opp i skranken for å gjøre det."
 Jeg så at den andre pasienten var sliten og på gråten. "Må jeg virkelig opp, vesken min er så tung å bære," sa hun.
 Da bøyde jeg meg frem. Irritert på et lite pasientvennlig system.
 "Vi kan passe vesken din, eller mannen min kan ihvertfall gjøre det," sa jeg til den andre pasienten.
Så gjorde vi.

Jeg sier bare, det er mye tungvint administrasjon i sykehus-Norge. Dette er bare et lite rart eksempel på rare regler. 
Har sett så mye eksempler på det. Gleder meg til å bore i dette som journalist på jobben i NRK.

Rett etter kom radiologen ut. Sa navnet mitt, og hadde smil i øynene. "Legene har sett på bildene dine. Bildene var fine, du trenger ikke ta mer prøver eller ultralyd."
Jeg reiste meg. Hjertet dundret. "Så det betyr at det ikke er mer kreft der?"
Hun nikket. "Du kan bare gå nå."

Jeg har brukt litt tid til å fordøyde dette. Jeg skal til Radiumhospitalet senere i måneden, noen flere undersøkelser venter. Kreften min var  mer agressiv enn de trodde på forhånd og jeg har mange spørsmål til kreftlegene.
Men jeg regner med at jeg er helt kreftfri. Må jo tro det. Må tro på bildene, må tro på legene.
Kreften er borte fra brystene mine!! På bildet over ser dere en kreftoperert, men helt frisk pupp! Da er det lov til å være himmelstormende lykkelig og takknemlig. 





Jeg har stått den av. Jeg har beseiret kreften. Prisen har vært høy. Fortsatt har jeg smerter. Fortsatt er jeg sliten etter ti måneder med rhotenolbehandling, som mannen min kaller det. Nå må jeg bare fortsette å trene meg opp til å tåle et hektisk liv med jobb i NRK og travel tre-barnsmorsliv uten å møte veggen.  


fredag 16. november 2012

Fra helvete til lykke,- igjen!

I solen i ettermiddag. Det går an å bli lykkelig igjen etter en kreftdiagnose


 I dag er det et år siden kirurgen med gullskoene så på meg med milde og alvorlige øyne og sa:
"Du har fått brystkreft. Den er 2,6 centimeter stor. Infiltrerende ductalt carciom.  HER2 negativ, østrogen og progesteron positiv kreft."

Jeg forsto ikke halvparten,  men nok til at diagnosen var alvorlig. Min verden gikk i svart. Jeg ble så grenseløs ulykkelig. Hullet jeg ramlet i var dypt og kølsvart.

Var så uendelig redd for å dø fra barna mine. Fryktet det verste, at jeg hadde fått spredning til skjelettet. Denne frykten skyldes at jeg ble utredet for reumatisme på Martina Hansen. Hele sommeren og  høsten hadde høyre bein vært så hovent og vondt. Oppsøkte åtte ulike leger. Var fortvilet over at ingen fant ut hva som feilte beinet mitt.
 Da jeg fikk den foreløpige diagnosen på Volvat den 3. november, fryktet jeg derfor at smertene i beinet slett ikke var  reumatisme, men endringer som skyldtes skyldtes spredning til skjelettet. Brystkreft sprer seg lett til skjelett, lever, lunger og hode, hvis den har fått herje uforstyrret i kroppen.. (Jeg hadde ikke reumatisme, hevelsen var trolig en effekt av at kroppen sa ifra at jeg hadde kreft. Kreft kan føre til reumatismelignende smerter)

Den 16. november ifjor, visste jeg fremdeles ikke om jeg hadde spredning, heller  ikke om jeg måtte fjerne hele brystet. Legen på sykehuset trodde ikke jeg hadde spredning, men kunne ikke si det eksakt, derfor ble jeg ikke rolig før mange uker senere da jeg fikk visshet om det.

Legen skrev ned kreften min, på et ark. Men noen måneder etterpå ble grad 2 oppjustert ti grad 3, den mest alvorlige kreftgraden.



Kreftdiagnosen på sykehuset gjorde at jeg fortalte flere enn mine nærmeste og sjefen om diagnosen. Først sendte jeg mail til kolleger og en rekke venner. Skjermet meg selv på den måten for andres reaksjoner.
Etter en tenkepause på noen dager, skrev jeg denne bloggposten.

Fra himmel til helvete


Denne grå novemberdagen ifjor fikk jeg diagnosen kreft. 


Først etter operasjonen ble jeg trygg på at kreften bare var lokal, at den ikke hadde spredd seg til lymfer og andre steder i kroppen.
Da følte jeg stor, grenseløs lykke.  Takknemlighet.  Jeg hadde hatt hell med meg, tross alt.

Første cellegiftkur i midten av januar. Redd, men ved mot.


Da jeg kom i behandling, etter operasjonen  og da jeg ble presentert for en behandlingsplan, fikk jeg en ny ro over meg, Jeg visste månedene ble jævlige, men det var en jobb jeg  måtte gjennom.  Ja, jeg så på kreftbehandlingen som en jobb. Jeg bet tenna sammen og gikk målbevisst til sykehuset hver gang, selv om jeg visste at både det å få cellegift på sykehuset var smertefullt ( mine blodårer skrek av smerte) og at dager i kvalmetåke ventet.
En skikkelig nedtur ble det selvsagt da jeg midtveis i FEC-kuren fikk vite at jeg måtte ha dobbelt så lang cellegiftkurtid som planlagt. Kreften min var svært aggressiv, viste det seg, og nær alle cellene i kreftsvulsten var i ferd med å dele seg.
Hvorfor de ikke oppdaget agressiviteten straks, forstår jeg enda ikke, men har ikke hatt krefter til å forfølge det. Kanskje jeg gjør det, og kanskje jeg også vil dele hvordan jeg fikk vite om den nye diagnosen. Ikke pen håndtering av en pasient det der.

AC denne uken. Nyter solen, og kjenner hvordan kreftene kommer tilbake for hver dag.


Likevel jeg kan ikke  klage : Jeg hadde så fantastisk flaks som oppdaget kulen selv. Vanlig mammografi ville aldri ha funnet den, fordi den satt så høyt opp, ovenfor det bløte i brystet. Det er rett og slett umulig å tenke på utfallet dersom jeg hadde oppdaget kreften noen måneder senere.
Jenter, ikke stol på mammografien!!

På tur i ettermiddag med datteren min. Lykkelig og takknemlig for livet. 



Jeg har i det siste lest at flere kjente kvinner sier at kreften har vært en velsignelse, at året har vært givende og verdifullt.
Jeg opplever det ikke slik. Dette har vært et år i helvete. Med smerter, kvalme, ubehag, håravfall, monsterkropp, vektøkning, hovne ledd, elefantføtter, vonde negler, masse fysiske smerter jeg ikke skal belemre dere med. Livet stoppet opp. Alt har vært på vent.

To ganger var jeg innlagt på sykehus underveis på grunn av bivirkningene.


Dette året har vært knalltøft.

Kreften og behandlingen tok fra meg det meste. Mitt aktive liv, utseendet mitt, kreftene mine, jobbidentiteten, reiselyst og evne, helsen min og så mye av det jeg liker aller best i livet.
 Men jeg har brukt tiden til å trene, gå turer, isbade, være mye med barna, skrive litt nesten hver dag og har prøvd å ta vare på meg selv ved å gå på Spa og hudpleie og slikt. Litt luksus opp i elendigheten.

Da behandlingen var ferdig i høst, fikk jeg først en utladning. Da kunne jeg slappe av, og kjente hvor umåtelig gjennomsliten jeg egentlig var. Jeg hadde bitt tenna så godt hardt sammen  underveis at jeg ikke hadde lyttet til hvor sliten kroppen min var.
10 måneder med operasjon, gift og stråling, det er ikke en nådig behandling mot kroppen.
Men bare slik ved nesten å ta liv av meg, fikk de has på kreften.
Og gradvis de siste ukene er formen på vei tilbake.

Nå er jeg etter alle solemerker kreftfri.
Jeg kan peke nese til kreften. Jeg sto den av. Jeg fikset alle cellegiftbehandlingene tross alt, strålingen likeså, medikamenter og all mulig skitt også.
Håret vokser. Det står rett opp som en børste, men nå er de første tegn kommet på at luggen er på vei nedover i pannen. Ikke mye pent foreløpig, men jeg lever!
Jeg har fortsatt bivirkninger av behandlingen, og det ene beinet volder meg store smerter ( bivirkning av cellegift) men for hver dag som går blir jeg mer meg selv.

Men livet blir selvsagt aldri helt som før. Jeg har fått en vekker, på hvor skjørt livet er, på at jeg skal dø en dag. Det skal vi alle. Men de fleste som er sånn midt i livet som meg, tenker ikke på det. Nå er jeg takknemlig for hver dag, for hver uke, hver måned som går uten at det er tegn på ny kreft.
Jeg er mer grådig på livet, på å få med meg opplevelser, rekke ting, realisere drømmer jeg har hatt.

Den siste uken har jeg vært på reise og levd i stillhet i et kloster.  Ladet batteriene og skrevet. Denne opplevelsen  var fantastisk og fortjener en egen bloggpost. Den kommer snart.
Snart skal jeg på helgetur med mellomste  barn og planlegger turer med de andre to og. Og snart er jeg i jobb igjen. Men det er et annet kapittel som er verdt noen linjer for seg selv.
Og snart, en gang i vinter, skal barna få den Afrika-turen jeg lovet dem før jeg ble syk. Før min sykdom kastet hele familien inn i et kaos.

Ja, det siste året har vært fra himmel til helvete.  Oktober bød livet meg på bokdebut. November på kreftdiagnose. Desember på operasjon. Januar på cellegift og ekstra sykehusopphold. Februar på cellegift og håravfall. Mars på cellegift og ny diagnose. April på ny cellegifttype. Mai på cellegift, Juni på cellegift og sykehusinnleggelse. Juli delvis behandlingsfri. Stråling. August stråling.  September ferdig med behandling. Bort med parykken. Håret kommer. Hevelsene forsvinner gradvis.
 Snart er jeg meg selv igjen.


Og til alle dere som har heiet meg frem, jeg husker alt, og er takknemlig for alt.  Omsorg og entusiasme fra dere har gjort jobben mot kreften lettere.


Hårløs, stygg og hoven i kropp og ansikt. Masse smerter. Som jeg led.

Dagen jeg fjernet håret og satte på meg parykken for første gang. 




Hvert år får rundt 3000 kvinner brystkreft. Rundt 88 prosent lever etter ti år.  Hvert år dør  omlag 270 kvinner av sykdommen.  Det gjelder å være på den riktige siden av statistikken.
 Det er en tøff kreftform og behandlingen er mer omfattende enn de fleste andre krefttyper. Omfatter flere tiltak. Store endringer i kroppen. Operasjon, cellegift, medikamenter og stråling. behandlingen er tøff for kropp og faktisk også for vårt hjerte.
Kreften kan gå på kvinneligheten løs og mange sliter med selvfølelsen etterpå.
Der har heldigvis ikke jeg vært så rammet.

Og til dere der ute som akkurat nå har fått en kreftdiagnose. Det er tøft, det er jævlig. Tillat deg å gråte og rase med en gang. Få gørra ut. Det gjør vondest den første tiden når livet er snudd på hodet, når uvissheten er størst og redselen hersker over alt. Men når du får endelig diagnose:  tørk tårene og se fremover. Da begynner jobben med å få kreften ut av kroppen.  Gå på den jobben med all entusiasme du har. Lev sunt, spis sunt, bruke tiden på gode opplevelser og på de menneskene som gir deg energi.


Nå teller jeg ned til dagene hvor jeg skal på sykehuset igjen.  To dager i desember er plottet inn på Radiumhospitalet.  Da får jeg beskjed om hvordan kroppen min har fikset å være uten cellegift. Hvis jeg er litt distre og alvorlig fremover, er det fordi jeg gruer meg sanseløst til dommen, gruer meg til nye vonde undersøkelser, til nye dager i uvisshet.
 Nåde dere kreftceller,- dere finner ikke på noe mer tull nå.... Hold dere i total ro.
Anne Cecilie vil ikke se noe mer til dere!

OG PS

Hvis året har hatt noe godt ved seg, så må det være at jeg er enda mer bevisst hvordan jeg vil leve livet. Setter enda mer pris på nære ting, naturopplevelser, samvær med de jeg er glad i , god mat, litteratur og musikkopplevelser.
Og aldri om jeg noensinne vil klage over livets små og store trivialiteter, som en forkjølelse, som en parkeringsbot eller en dårlig venn. Jeg gidder ikke  å bruke tiden på mennesker eller ting som ikke gir meg gode opplevelser.







onsdag 7. november 2012

Gode venner forsvinner ikke når du er syk



I magasinet KK som er ute nå er det et intervju med meg om  året som er gått og om vennskap.
 KKs reporter tok kontakt med meg i september. De hadde lyst å ha med meg i en reportasje de skulle kalle" Lean on". Hvem hadde vært min støtte i løpet av det tøffe året som er gått?"

Jeg grunnet litt over dette. Om jeg skulle stille opp.
Mannen min og barna mine har selvsagt vært den aller viktigste støtten, men jeg visste at mannen min aldri ville stille opp på slikt, og barna mine ville jeg ikke eksponere slik heller.
Jeg er jo journalist selv og er som regel positiv til mediehenvendelser.   Likevel er det intervjuer og opptak  jeg de siste månedene har sagt nei til, fordi alt ikke føles riktig, noe blir for personlig og nært. Selv om jeg har vært åpen om det helvete jeg har vært igjennom, har jeg ikke ønsket å være for utleverende.
Grensen har gått ved dørterskelen, ved inngangen til sykehuset, ved mine innerste tanker og følelser, ved mitt privatliv. Selv om jeg har brukt mine personlige erfaringer her på bloggen, har jeg søkt å være generell, målet har vært at andre kreftpasienter og pårørende skulle kunne kjenne seg igjen, i tillegg til å informere folk som bryr seg om min helsetilstand underveis.

Etter henvendelsen fra KK tenkte jeg også på at dette i såfall  ville være første gang jeg var i media etter at kreftbehandlingen var avsluttet . Var det lurt? Jeg vil ikke bli værende i kategorien "Hun journalisten med kreft". Jeg er på vei tilbake til livet. Jeg har bekjempet sykdommen. Jeg ser fremover.

Men denne serien  i KK handlet ikke om sykdom. Den handlet om hva som betyr noe og hvem som støtter deg når livet er i tøffeste laget.  Det handlet om åpenhet, om menneskelighet. Om  at det er viktig å ikke isolere seg selv når motbakkene kan virke uendelige.

Jeg sa derfor ja.
Da måtte det bli en venn. En venn som har vært en reell støtte. Jeg har mange venner. Er glad i mennesker, får energi av samvær med andre. Har samlet på gode mennesker hele livet.  Har derfor  venner og bekjente fra tidlig barndom, barneskole, ungdomstid, videregående, gymnasgutta, Parisår, Grenoble, studietid, kolleger, barselkolleger, ekskjærester, naboer, fra tiden i Aix en Provence,  forfattere, badeengler.  For mange kanskje. Og sikkert folk som er glemt i oppramsingen, som faller utenfor en kategori.
Men kreften har lært meg å sortere vennskap.
Kreften har vist at gode venner er blitt perifere,  kreften har vist at bekjente er blitt venner, kolleger er blitt venner, naboer er blitt nære.

Kreften har vist hvem som er de gode vennene. De som bryr seg om meg også når den første nyheten hadde lagt seg.
For i november i fjor var det kø på gårdsplassen da  nyheten om kreften sprakk her på bloggen.

Unntatt de aller nærmeste, fikk de fleste hørte om kreften her:

Fra himmel til helvete


Voldsomt var  alle reaksjonene.  Jeg er kjempetakknemlig for all støtten. Forstår at mange fikk sjokk den gang. Når jeg fikk kreft, tenkte mange, hvem kunne ikke få kreft da ? Mange ble nok minnet om sin egen udødelighet.
Uansett: Jeg kjente meg så verdsatt av mange.

 Det er ikke like trangt på gårdsplassen nå snart etter år etter at jeg fikk diagnosen.
Men  mange har har vært der for meg hele tiden.
 Med klemmer, sms, chat, turer, ski, hytteturer, lunsj, middager, fjellturer, båtturer, blomster, oppmerksomheter.  Som har regnet med meg selv om jeg har vært  redusert, stygg og hårløs.Som har bedt meg på fest, som har spurt om jeg vil på kino , om jeg vil løpe, om jeg vil isbade, om jeg vil gå på ski, selv om de kanskje har tenkt at det ikke nytter nå. Noen venner har til og med vært med meg på sykehus, når jeg har fått behandling.
Takk dere alle som har stilt opp for meg. Jeg har flust av tilbud om turer, om lunsjer, vinkvelder, hytteturer, alt dette fortsatt . Jeg går av og til i spagaten fordi jeg ikke er så flink til å si nei.

Og til dere som ikke har stilt opp. Som har glemt meg. Som har trykket på liker på Facebook hver gang jeg har ment noe der, men som har glemt å løfte telefonen på måneder, som ikke tar kontakt. Jeg er ikke sur, ikke lei, jeg bare konstaterer det og tenker at slik er livet.
Men forstår dere. Tiden løper, livet løper, og det er ikke så lett å prioritere en syk venn, dere er kanskje redd for kreft, dere synes kanskje at jeg var lenge syk, noen synes kanskje det er mye av meg i alle kanaler. Og mange tenker at AC, Cille, Remen,  Kremen, Anne Cecilie hun har så mange likevel. Det betyr ikke noe om jeg kommer, ringer eller ber henne ut på lunsj. Hun har så mange.
Det er ikke slik.
Uansett, det er ikke noe problem.

Jeg har fått flere bedre venner i løpet av kreften. Jeg har fått færre jeg kaller venner. Og jeg har faktisk fått helt nye venner. Gode ærlige og realle venner. Noen har selv kreft,eller har hatt kreft.
Alt dette tenkte jeg på, mens hodet mitt saumfor vennekretsen. For venner jeg ville ha pekt ut som bestevenner før kreften er ikke det lenger.
Jeg landet på Hedevig ganske fort, men det kunne også ha vært et par andre. Jeg er rik på vennskap, tross alt. Rik på kvalitet, ikke på kvantitet som jeg var før kreften.

 I samme reportasje er det tre andre frittstående intervjuer.
Med skuespiller  Janne Formo ( som har bestemoren som støtte)  Tine Johannessen (lillesøster til den fortsatt savnede Therese Johansen fra Drammen) og barne-tv- helten Kash King Gashamura med moren.

Her er artikkelen med meg. Gjengitt med tillatelse fra KKs reporter. 

"Når du får kreft mister du utseende ditt, jobbidentiteten, helsa og kontrollen over tilværelsen. I 2011 gikk jeg fra himmel til helvete på fire høstuker. Jeg var høy på glede og lykke. Ved siden av full jobb som frontsjef i NRK og aktivt liv som trebarnsmor hadde jeg realisert drømmen. Kriminalboka mi, ”På Direkten” varute. 20 dager etter lanseringen fikk jeg diagnosen kreft. At jeg, turbodamensom orket alt, som isbadet, klatret i fjell, hoppet i fallskjerm og alltidhadde vært opptatt av helse kunne rammes, var uvirkelig. En stund trodde jeg atjeg kom til å dø. Jeg har vært åpen om sykdommen, til og med blogget om den, mendelt de innerste tankene med noen få. Hedevig ble med helt inn. Vi erobretverden sammen som 25 åringer i en mannsdominert bedrift. Mens jeg fortsatte medjournalistikken, ble Hedvig hodejeger. Med henne kunne jeg snakke om alt, frykten,smerten og sinnet. Følelsen av urettferdighet mer enn uflaks. En dag deler toceller seg feil. Hedevig bringer ingenting videre. Jeg fikk sms’er som fortalte at hun er glad i meg. Og hun tør å gi meg motstand. Da håret begynte å falle av etter den andre kuren, sa hun: Ta de siste tustene! Du blir så mye flottere! Mens jeg følte meg som en oppblåst monstermamma, syntes hun at jeg så kjempekul utsom skallet. Varemerket, det lange håret og de lange tynne bena – cellegiften hadde att begge deler. Jeg får ofte høre at jeg er sterk. Sammen med Hedevig kan jeg være svak, og hun bruker det ikke mot meg. Hun har opplevd så mye i livet selv.For 23 år siden fikk hun en datter med en diagnose som gjorde at hun ble blind.Å møte alvoret gjør noe med deg, du blir mindre opptatt av fasade og tar ikkenoe for gitt. Under aksjonen, Aktiv mot kreft i våres, syklet hennes datter Oslo– Lillehammer med navnet mitt skrevet på armen. Hun syklet for meg da jeg varsom svakest av cellegift. Det var rørende. Hedevig vil nok si at jeg også har vært der for henne. I tiden før jeg mistet håret, gikk vi mye på cafè. Hun har gitt meg massasje og meditert sammen med meg. Mens jeg isbadet, har hun sittet badevakt på land og tenkt at jeg var helt gæern. På det sykeste begrenset jeg det til vassing. En av turene våre i Frognerparken ble spesielt sterk. Fra å være  unge kollegaer, var vi blitt voksne kvinner med barn og karrierer, og visnakket åpent om døden og det og ikke kunne være der for barna, om det skulle gå sånn. Det var det svimlende marerittet, og vi snakket om det på en god måte.  Kreften hadde vist seg å være mer aggressiv enn de først trodde. Jeg trengte flere og hardere kurer. Men jeg har bekjempet sykdommen og fikset de tøffe behandlingene. I dag kjenner en intens glede over livet, selv om frykten for tilbakefall kanskje alltid vil sitte der. Underveis har venner, kollegaer, gode naboer, isbaderjenter og turjenter, mannen og barna mine heiet meg fram. Men jeg har også opplevd at nære venner er blitt bekjente.Noen har vært helt fraværende, og jeg har tenkt at det er rart. Hedevig og jeghar det lange vennskapet. Venninnekjærligheten. For meg er hun en diamant."

Kjære Hedevig, kjære alle dere andre som har vært rundt meg dette året. Dere har gitt meg styrke og kraft. Og jeg lover å følge  deg og dere opp når livet blir i største laget...Mange av dere har lært meg hvordan en god venn er når oppoverbakkene er uendelige og bratte.
TAKK!



lørdag 27. oktober 2012

Derfor grøsser jeg av Halloween



For et år side var jeg svimlende lykkelig. To- tre uker før hadde jeg debutert som forfatter, og hadde fått fornøyde lesere og gode anmeldelser.
Helgen før Halloween for et år siden hadde jeg bokbad  i Tvedestrand, solgte masse bøker, og  jeg kjente meg priviligert, var en gjennomlykkelig bokdebutant, trebarnsmamma og journalist.

 Hadde planer om bok 2 klar, hadde til og med begynt på de første setningene.
Datteren min var med til Tvedestrand denne helgen, vi bodde på hytta, koste oss, badet i havet og jeg hadde ingen, absolutt ingen bekymring.
Jeg hadde realisert bokdrømmen og hadde fått en spennende ny verden å forholde meg til, i tillegg til alt det andre i livet som gjorde meg lykkelig. Livet smilte til meg.
Jeg svevde på en lykke-rus.



Men brått ble livet mitt snudd på hodet.
 Jeg  fikk livet midt i fleisen.

På Hollooween-kvelden  som ifjor falt på en mandag kjente jeg kulen. Datteren min hadde hatt hele huset fullt av 25 utkledde røvere, prinsesser, hekser, skurker og hva de nå var alle sammen. Mannen min var i USA, og da alle barna vr i seng og huset hadde falt til ro, satte jeg med ned i sofaen med en bok og et glass rødvin. Så strøk jeg meg selv sånn tilfeldig over huden på brystkassen innenfor skjorten, og hånden min stivnet. Hva var det? Søkte igjen til området rett over venstre bryst. Og kjente den harde kulen. Helt annerledes enn noe annet jeg hadde kjent før. En kvinnes bryst er jo full av kjertler og vev, og rett før mensen skifter brystet ofte karakter , blir hardere. Men dette var noe annet. Dette var ikke en hoven melkekjertel. Jeg forsto at dette var rivende ruskende galt.

Her kan du lese hva jeg noen uker senere skrev da jeg fortalte om kreften. :Fra himmel til helvete

Aldri om jeg noensinne vil få det samme gode forhold til denne syke  kommersielle Halloween- kvelden.
I alle år med barna har jeg stilt opp på dette sirkuset, har hatt Halloween-party hvert år faktisk, organisert knask og knep-runder med andre foreldre og har levd meg inn i barnas frydefulle, skremmende utkledningsverden.
Jeg elsker vanligvis slike ting, lage til barneselskaper, ha huset fullt av glade barn. Gjerne kle meg ut selv. Være det barna kaller Monstermamma.
Et år er gått.
Jeg har kommet meg helskinnet gjennom året. Ventetid, frykt, operasjon 1. desember, smerter, venting på resultater, cellegift, redsel, kvalme, smerter, nye resultater, utvidet behandling, ny cellegiftkur, stråling, smerter.  Så ferdig!  Litt utladning.  Sliten. Så: håret og helsen er på vei tilbake. Jeg har til og med hatt mitt første bokarranement uten parykk denne uken  med Kurt Hanssen hvor vi ble intervjuet av Nils Nordberg.



Jeg sto kreften av.
Jeg er i ferd med  å finne meg selv igjen.

Men jeg er forandret, livet er forandret. Takknemlight, sårbarhet og skjørhet er ord som har fått nytt innhold i livet mitt.
Jeg lever livet mer intenst enn før, akkurat her og nå.



Da jeg i dag kjøpte inn gresskar og noe Halloween-ting, fikk jeg tårer i øyene.
Halloween  vekker så mye grusomme minner. Mitt mareritt.


Vet ikke om jeg noengang greier å glemme den Halloween- kvelden ifjor. Den grenseløse smerten og opprivende frykten.Angsten for å dø fra barna mine.

Tror jeg rett og slett sier det så sterkt : Jeg er ikke så begeistret for Halloween lenger.. For meg vil den alltid forbindes med ekte frykt og dødsangt.  Det er vel lov til  å si det? Ihvertfall akkurat i år, på et års dagen for funnet....




Men PS:.  Barn: det er fortsatt lov å komme på døren vår, vi har både grøssete stemningen ved inngangspartiet og godtbollen klar.
Og når det kommer til egne barn, så er jeg forhåpentlig klar for Halloween-partyer neste år. Bare ikke i år. I år kan andre mammaer og pappaer ta den støyten...

men PS2 skrevet  senere på  selveste... Holloween-kvelden... Det ble ikke helt slik. To av husets tre barn er her i kveld på Halloween-kveld med sine venner, den tredje er ute på knask eller knep med venner.  Jeg liker det jo, å være omgitt av barn og unge... og det er godt å ikke være alene hjemme med minnene om ifjor.

og det har heldigvis ramlet inn utkledde barn her i dag med lange armer, spede stemmer og tiggete blikk.. Ringeklokken har gjallet ustanselig.  Vi iler ut med godtbollen. Eldstesønn skar ut gresskar i kveld og tente masse lys ute. Velkommen unger!








onsdag 24. oktober 2012

Første bokbad i nettoen,- På direkten!





Torsdag 25 oktober, i morgen, skal jeg ut på dypt vann. Da skal jeg delta på mitt første bokbad sånn helt slik jeg er, i nettoen altså... med mitt ultrakorte hår, med småvondter og fortsatt hovent høyreben og ansikt.
Litt skummelt det hele.
Mitt første bokbad etter at jeg kastet parykken, etter at jeg ble ferdig med ni måneders kreftbehandling, skal jeg møte publikum slik jeg er, - og fortelle om kriminalromanen min,- På direkten. Boken som ble lansert på Aschehoug forlag bare 3 uker før jeg fikk kreftdiagnosen.







Jo da, jeg ser snart normal ut, men som jeg sier til snille folk som gir meg komplimenter. "Ingen ser slik ut frivillig. Ingen klipper seg i en slik frisyre."
Synes det lyser cellegift av hele meg.
Likefullt er det herlig å være ute i verden akkurat slik jeg er.

Sist gang jeg hadde bokarrangement var det  varmt under parykken!
Jo, jeg hadde noen bokarrangement under kreftbehandlingen. 4 , tror jeg det ble.

Da jeg var på øyhopping med boken på Sørlandet måtte jeg holde godt på parykken for at den ikke skulle bli tatt av vinden.
Nå sitter ihvertfall håret på plass, og det er heller ikke varmt i topplokket.

Det er mer som er spennende i morgen. Holder stemmen min? Jentetur noen dager  sist uke har gitt meg influensa, tett nese, hoste og hes stemme. Det er faktisk første gang på mange år at jeg er blitt sylta. Ikke en gang under kreftbehandlingen ble jeg syk, mens alle andre rundt meg var det. Snodig det.
Men forkjølelsen /influensaen skyldes kanskje at jeg slapper litt mer av nå, og ikke er like forsiktig med smittefare. På jentetur har jeg drukket vin, sittet ute til lunsj hver dag uansett vær, jeg har badet, solt meg og gått i korte skjørt.
Trøsten er at forkjølelsen vil gå fort over.
 For jeg er aldri lenge syk.

Mens jeg har svingt meg på jentetur har det vært omtale av meg og boken på et par blogger og i lokalavisen Asker og Bæringen.




Jeg er på oversikten over lokale forfattere fra Asker og Bærum som journalisten anbefaler. Det er jo gøy!

Jeg håper det kommer noen på bokarrangementet i morgen. Har rent glemt å fortelle venner, naboer og bekjente på Facebook om bokbadet.





 Jenteturen fikk meg til å glemme hele greia.
Men om noen leser dette, foregår bokarrangementet altså på Bekkestua bibliotek, og det begynner klokken 19.00.
Her kan publikum høre den legendariske Nils Nordberg intervjue Kurt Hanssen og meg om våre bøker, vårt forfatterskap, om krimgenren om mye mer!
 Arrangementet er en del av Akershus Litteraturfestival. Jeg vil kanskje til å fortelle bitt-litt om mitt nye bokprosjekt. En ny krim med Christina Fiori Mørk i hovedrollen.



 For jeg har skrevet litt hver dag under behandlingen. Ja, ikke den dagen jeg har fått cellegift eller dagen derpå, men ellers stort sett . Noen dager bare noen setninger, andre dager en hel scene, andre dager har jeg bare skrevet om det jeg skrev dagen før.

Planen er at bok 2 kommer neste år. Men i dag kom nyheten om at Harry Hole likevel ikke er død. Ny bok kommer i juni. Det er bare å skygge banen. Jo Nesbø vil støvsuge lesere fra markedet.
Kanskje lurt å komme  ut med to-ern lenge, lenge etter Nesbøs ti-er.
Men når bok 2 kommer, er ikke så viktig for meg. Bare jeg får det til. Det er min seier over kreften!

Her kan du lese om Christina Fiori :

Slik er hovedpersonen Christina Fiori Mørk


Her er et utdrag av anmeldelsene :

Her er anmeldelsene av På direkten

Og dette sier lesere:

Dette sier lesere om boken min




Poenget er at skrivingen har vært min måte å føle at jeg er en del av det riktige livet, selv om jeg har vært sykmeldt.
Og jeg er i ganske god skriveform nå.
Slik sett blir bokbadet i morgen en test på hvor klar jeg er på å gjøre mer. Er en til to timer på en scene utmattende for meg eller bare en lek? Når vil jeg greie 8-10 timer lange vakter på jobb i NRK hver dag hele uken....uten å være vrak om kvelden.
Mer om den prosessen en annen gang.
Nå er det bokbad i bare nettoen som gjelder!!




Her er bilder av bokbad med parykk fra tidligere i år.





mandag 15. oktober 2012

Et år som forfatter




Et år siden jeg kunne kalle meg forfatter for første gang.
Tidligere har jeg skrevet om hvordan det var å debutere som forfatter.
Innttrykkene kan dere lese her:

Slik er det å debutere!

Det var himmelstormende spennende og gøy å komme med bok.
Og her har dere faktisk mulighet til å se noen klipp fra kvelden. Litt usammenhengende klipping kanskje. Første gang jeg har gjort det på iMovie på min nye Mac. Men det kommer seg nok etterhvert.




Hvis dere mot formodning ikke greier å se videoen her, kan dere gå inn på YouTube og søke etter Anne Cecilie Remen og På direkten.


Da jeg lykkelig svevde ut av Store Studio den kvelden for et år siden  med favnen full av blomster og champagne var bare halve jobben gjort. Jeg kunne dagene og ukene etter ikke forsvinne inn i min skrivestue og begynne på ny bok uten å følge opp den første.
 Jobben min var å være fødselshjelper for På direkten på markedet.
For jeg skjønnte fort at mange bokhandlere ikke en gang hadde hørt om boken min. Selvsagt var jeg naiv. Men da jeg forsto hvordan det funker i bokhandlere, at de kjøper stort sett inn det kjedene har bestemt, ja da jeg nesten forbannet, ja, ihvertfall engasjert.

Bokhandlerne gir ikke ukjente debutanter som meg en nubbesjans. I stedet for satser de på utenlandske stornavn, kjendisforfattere og de etablerte navnene..
Det er til å grine av. Bokhandlernes makt er rå, det eneste som teller er jakten på profitt. Og ta inn 10-20 bøker fra en ukjent forfatter kan virke risikabelt.

Første uken etter at boken kom, fikk jeg nesten hetta hvis jeg kom inn i en bokhandel og oppdaget at de ikke hadde boken.Hallo, jeg hadde skrevet en roman jeg var stolt av, og  så fantes den ikke i bokhandlerne!!
Det måtte jeg selvsagt gjøre noe med.


Jeg har jobbet bevisst mot bokhandlere. Har aldri gått forbi en bokhandel uten å titte inn.  Jeg har lett etter boken min, har jeg funnet den, har jeg forlatt bokhandelen glad. Jeg har gått i de store, ikke mast på de som jobber der, men når de har spurt om de kunne hjelpe meg, har jeg smilt og spurt : "Ja, har dere boken min, den kom ut i høst."
Da er alle blitt nysgjerrige. "Hvilken da.?"
Jeg har fortalt om På direkten, de har sjekket lagerbeholdningen på PCen, og nesten uten unntak har de bestilt inn den hvis den ikke har vært i butikken.

Det jeg også har lært dette året, er at det nesten ikke er noen vits at bokhandelen tar inn 1-2 ex av boken. Slike bøker forsvinner i bokhandelen.  De må kjøpe inn 10-20-30 og legge den i en stabel midt i rommet. Bare slik den synes. Hvis en av de ansatte har lest boken og storliker den og skriver en mini-anmeldelse på et magebelte rundt boken, ja så hjelper det masse.
Det er om å gjøre å komme dit.
Viktig å havne i en bunke midt i rommet og ikke en hylle. Hvis boken din skal i en hylle, må den ihvertfall plasseres med fronten ut!

Alt for mange forfattere er beskjedne, tror jeg. Tør ikke oppsøke markedet.
Men jeg tenker at halve jobben vår er å være selgere. Både overfor lesere, bokhandlere  og bibliotekarer. Gjemmer vi oss i skrivehulen, blir ingen kjent med oss.



Allerede to dager etter lanseringen hadde jeg min første boksignering i den lokale Ark bokhandelen i Sandvika. Siden gikk det slag i slag utover hele høsten og frem til jul. Fordi jeg sto på.
Forlaget anbefalte meg egentlig ikke denne strategien. De mente at jeg lett kunne bli deppa, fordi jeg ville sitte i butikklokale alene, uten nysgjerrige lesere foran meg. Men det har jeg aldri opplevd. Har jeg fått sjansen til å presentere meg og boken min, har jeg solgt som bare det!!  Og den store fordelen ved signering er at de ansatte i bokhandelen blir kjent med deg, de leser boken og anbefaler den overfor kjøpere.

Et illustrerende eksempel er nye Norli på Sandvika storsenter. Jeg var innom der rett etter lanseringen. Da hadde jeg jo fått mye medieomtale, og jeg så at butikken bare hadde 2-3 bøker igjen. Jeg kjøpte en bok og  snakket med mannen bak disken, flaks skulle det vise seg, for han var ansvarlig for innkjøpene. En kunde spurte etter boken min, mens jeg sto der, jeg sa da at du må kjøpe inn flere av boken min. Butikkmannen fortalte at de hadde solgt mye, og at han akkurat hadde bestilt flere av  På direkten. Vi snakket litt og det ble til at han skulle høre med butikksjefen om de ville ha meg på boksignering før jul. Det ville de! Jeg signerte bøker der en av lørdagene før jul. Og i denne bokhandelen som er blant landets største var jeg de hektiske månedene før jul, er av de mest solgte bøkene. Jeg var på topp-ti-listen. Dette hadde ikke skjedd uten at flere ansatte her hadde anbefalt den!!
Alt dette hadde ikke skjedd hvis jeg ikke hadde vært tilstede i bokhandelen.

Da jeg fikk kreft, opplevdes det selvsagt som helt urettferdig og for jæv... Endelig hadde jeg realisert drømmen og så ble jeg slått overende av denne sykdommen. Men det ga meg på en måte også energi.




Jeg sto på som bare det månedene før jul. 1. desember ble jeg operert, midt i julehandeltiden.
 Som nyoperert dro jeg ut på bokturer. To dager etter operasjonen var jeg i Asker, fire dager etter på Hamar, så Sandvika, Tvedestrand, Vinstra, Ringebu, Fredrikstad, Lillehammer , masse arrangementer i Oslo  og så videre.
Jeg tror også at Aschehoug synes jeg har stått på for boken min.


Det er ikke enkelt å slå igjennom støymuren i media og i bokhandlere.

Media har forsåvidt vært greit for meg. Jeg har fått masse oppmerksomhet. Den første uken boken kom skrev både VG (dobbeltside) Dagbladet, Aftenposten. Budstikka og Bærumsavisen om boken.
Siden har over 40 oppslag fulgt. Og jeg har vært 5 ganger på radio, to av den i Krimtimen. Masse regional og lokalaviser landet rundt har gitt boken omtale. Det er bare min gamle avis Dagens Næringsliv av de store som har ignorert boken min.


Når jeg har dratt på tur utenbys, har jeg alltid kontaktet lokalavisene. På forhånd har jeg tenkt ut en fin lokal vinkling, noe som knytter meg eller boke  til området. Det hjelper selvsagt at jeg er journalist og kan tenke storyer som selger. Samspillet mellom media og bokarrangement er ihvertfall ikke noeå kimse av.
Da Gudbrandsdølen Dagningen skrev om mine røtter i Ringebu, om min første kjærlighet derfra, solgte den lokale bokhandelen rekordmye av min bok,- det gikk ut 50 bøker på bare en dag fra den lille bokhandelen i Vålebrua. På samme vis tok Gravdahl på Lillehammer og flere andre lokale bokhandlere inn boken min etter dette oppslaget, og jeg ble invitert på boksignering et par uker senere i Mjøsbyen.
Både hardcover og paperback er trykket opp i to opplag. Dette hadde neppe skjedd, tror jeg, uten at jeg hadde stått på.

Det er deprimerende å lese hvor lite en  gjennomsnittsforfatter selger. Jeg har tangert det nivået flere ganger. Men det hadde ikke skjedd uten at jeg hadde engasjert meg.


Året som forfatter har gitt meg masse opplevelser. Masse spennende møter med lesere, andre forfattere, bibliotekarer og bokhandlere Jeg har lært meg å stå på en scene og fortelle kjapt om forfatterskap og boken min, jeg har fått nye venner i mange forfattere og jeg har fått et nytt miljø i forlaget.
Selv om jeg av en annen grunn ikke vil ha dette året tilbake, har det vært et supert år her.
Og det beste er at jeg er i god gang med ny bok. Nesten hver dag under kreftbehandlingen har jeg skrevet. Og jeg ble så hoppende glad, da jeg for noen uker siden fikk en fantastisk tilbakemelding fra min redaktør som da hadde lest starten på den nye boken.
Jeg skal få det til igjen. Og neste gang blir alt så mye lettere.  Både skrivingen og alt det andre viktige.  For nå  kjenner bokhandlere meg, nå vet kulturjournalister om meg, bibliotekarene kjenner meg. Neste gang håper jeg at flere bokhandlere tar inn min bok uten at jeg må jobbe meg ihjel for det!!


mandag 8. oktober 2012

Statsministeren, statsbudsjettet og meg




Som fersk korthåret er jeg vant til at folk ikke kjenner meg igjen på gaten.
Ja, for  jeg har jo alltid hatt langt hår med fall/krøller i.
Nå er det kort og stritt, enn så lenge.
I dag dro jeg en tur til Oslo sentrum. Til min hemmelige hudpleier som jeg har unnet meg under hele kreftbehandlingen.  Hadde ikke akkurat dollet meg opp til besøket. Det handler jo om å ligge på en benk og bli herjet med. Hadde ikke planlagt å møte kjentfolk på veien fra bilen til salongen, og var derfor sminkeløs, iført jeans, gamle sko og stor genser.
Men på veien dit møtte jeg flere. Først en en gammel kollega, Elisabeth.  Det var jeg som kjente henne igjen og stoppet. Vi ble stående å prate utenfor en kaffesjappe i Akersgaten. Hun gjør som jeg har gjort for noen år siden, forfølger sine drømmer og flytter til utlandet med mann og barn. Mens jeg bare flyttet til Sør-Frankrike med barna, tar denne familien spranget helt ut og flytter også til et helt annet kontinent, til Afrika. Vi filosoferte litt om å tørre, tenke annerledes, gjøre det man har mest lyst til, ikke følge den konforme vei, da jeg plutselig så et kjent ansikt i en gruppe med mennesker på den andre siden av gaten. Det var vår statminister  på vei fra Stortinget, hvor finansministeren hadde lagt frem neste års statsbudsjett. Stoltenberg travet tilbake til SMKs midlertidige lokaler sammen med rådgivere og livvakter.
Jeg løftet hånden til hilsen og statsministeren smilte og hilste tilbake fra den andre siden av Akersgaten, som dere ser her på bildet. Regnet ikke med at han gjenkjente den kortklipte som NRK-journalist.



 Jeg sa noe om at det er herlig å bo i et land hvor politikere vandrer slik på gaten og fortsatte samtalen med Elisabeth..
Men plutselig sto han der, landets statsminister, rett ved siden av meg.




 Jens Stoltenberg hadde krysset gaten og gått noen meter tilbake for å si hei. Til meg. Statsministeren smilte bredt, var åpenbart i godt humør, tok meg i hånden og småpratet. Jo, han hadde kjent meg igjen, sa han og ville hilse. Litt forundret ble jeg jo. Og like forundret virket de to livvaktene som kom etter over gaten. De vurderte meg, kom først tett på, men flyttet seg diskret en armlengde eller to unna.
Da gjentok jeg  at det er herlig at vi har et land hvor vi kan risikerer å støte på landets statsminister, finansminister eller skoleminister slik midt i folkerike gater, uten synlig sikkerhetstiltak.
Jeg synes det er herlig befriende, særlig etter at vi som samfunn har lagt 22. juli bak oss.
Hvorfor krysset Stoltenberg gaten og kom for å si hei?
 Si det.
Tror ikke ikke at han gjenkjente meg under den korte luggen.
Tror det heller var en politiker på frierføtter overfor velgere.
Stoltenberg oppfordret Elisabeth som jeg sto sammen med til å ta bilde av oss to sammen der på gaten. Nå burde jeg hatt lipgloss på meg, tenkte jeg blå og frossen som jeg var etter å ha kjent sol noen dager.
Men forfengelighet hører ikke hjemme her.
Etter den lille fotosession  sørget jeg for å fortelle statsministeren at han bare kunne vente at jeg ville plage ham og helseministeren når jeg kommer tilbake til jobb. Med nyervet kunnskap om helse-Norge, om sykehusene, kreftbehandling og NAV er det nok å gripe fatt.

Så hvorfor krysset han gaten og stoppet for å si hei?
En politiker på jobb, selvsagt.
For meg var det uansett en fin opplevelse. Jeg har møtt mange politikere gjennom journalistjobben, noen av dem er så arrogante at det halve er utålelig.  Andre er anonyme. Mange mangler energi.  Noen har ikke utstråling.
Men Stoltenberg har noe. Det er lett å skjønne at personligheten har bidratt til å føre ham dit han er, uansett hva man tenker om politikken.  Han har engasjement, utstråling og folkelighet i møte med mennesker. Selv om det nå virker lenge siden, husker vi alle hvordan han opptrådte dagene etter 22. juli. Den gang vi alle fryktet at samfunnet ville endre seg.
I dag tenkte jeg på bloggene jeg skrev ifjor dagene etter terrorangrepet hvor jeg og mange andre fryktet at landet vårt ville bli så endret.
Her er to av bloggene.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/07/nar-virkeligheten-overgar-vare-verste.html

Et uventet besøk av utenriksministerens sønn

Jeg håper vi i fremtiden også kan oppleve å møte våre politikere slik uten horder av bevæpnede vak,-ter slik som er vanlig i andre land.

Stoltenberg er en politiker som virker sympatisk i møte med vanlige folk.
Og i dag på gaten så annerledes, så mye mer levende enn den litt statiske pratemaskinen vi senere så på TV i diverse nyhetssendinger om statsbudsjettet.
Hent mer av deg selv i møte med media, tenker jeg, men det er ikke min rolle å gi statministeren råd.
Hvorfor kom han over? Godt humør etter Statsbudsjettet kanskje?
Fordi han ga brystkreftopererte 100 millioner ekstra til rekonstruering av tapte bryst?
Neppe.
Ikke godt å vite hvorfor en toppolitiker gidder å snakke med vanlige folk på gaten.  Om det er noe å hente på det annet enn at han gir inntrykk av at vi har et varmt og åpent samfunn.

 Er ikke sikker på om han  først husket hvem jeg var, selv om han uoppfordret sa det, og selv om jeg har intervjuet ham noen ganger som journalist, selv om jeg har slått av en prat med ham  i mer uformelle fora som i kø til Sushi-bordet  under årsmiddagen til NHO eller på desken og i korridorene i NRK.  Tror kanskje hans informasjonssjef oppfordret ham til å hilse, ja ikke vet jeg.

Men litt politikk og velgerfrieri var det nok.

To kvinner på gaten, ja det kunne være to stemmer til neste år.
Og  jeg er nok ganske sikker på at Stoltenberg visste at bidet av han og meg ville havne på Facebook i dag.
Og nå kom det også her på bloggen,-  til enda flere lesere.
Slik lar jeg meg kanskje bruke. Men skitt au. Jeg er ikke mer blasert enn at jeg syntes det var gøy.
Tror Stoltenberg har fått en aksje eller to hos mine barn og.
"Kult a mamma," sa mellomste da  han fikk se bildet.

Og det var flere som fikk foto med seg og statsministeren i dag.
For etterpå  måtte jeg ta et av av Elisabeth og ham. Og da Stoltenberg var på vei til  å gå ned mot Akershus,  kom en kvinne ut av en butikk med mobilen i utstrakte hender og som ba om å  få  bilde med seg selv og statsministeren.
Tre kvinner og en statsminister.
Det er ikke rart han blir kalt pikenes Jens.