Regel nå: En god nyhet blir fulgt av nedtur

Jeg nikoser meg her nede i Provence. Uken har vært fylt med bare positive opplevelser.
Provence i januar er å anbefale. Alt lyset, luktene, menneskene, maten, vinen, den gule mimoasen som blomstrer!
Je l`adore!

Samtidig holder jeg kontakten med familien hjemme på telefon, med venner på Facebook ( takk for alle hyggelige meldinger,mailer og chatter!) med jobben i NRK og med forlaget mitt,
Da jeg kom hit fikk jeg nyheten om at Aschehoug ville trykke et nytt opplag av boken. Stolt debutant!
I dag fikk jeg omslaget til opplag 2 av boken min på mail
Der ser slik ut.

På baksiden er det tilsvarende korte skryteutsagn fra avis-anmeldere.

Nå har jeg et par dager på meg på å rette opp par ting i manus, før det går i trykken til uken. Bra var det at jeg hadde med meg en bok som jeg skulle gi en norsk venninne her nede. Hun får få "På direkten" en annen gang. Boken har jeg bruk for nå.

Paradoksalt går manus i trykken igjen omtrent samtidig som jeg går inn i en nye epoke i kampen mot kreften.

Da er det godt å kjenne at jeg har levd fullt og helt noen dager.
Her og nå. Tror det blir det viktigste fremover. Leve nå, ikke bekymre meg for neste dag, for neste skritt i kampen mot det forferdelige monsteret: kreften.


Disse dagene har gjort meg godt .Jeg er høy på selve livet her nede.

Koser meg i sol, med god mat, venner og innrommer det gjerne, koser meg også små, søte komplimenter og blikk fra franskmenn. Før har jeg egentlig avskydd det, ikke få gå i fred alene uten å møte et pågående blikk som suger tak i deg.
Nå smiler jeg forsiktig tilbake, senker blikket og går fort videre...
Ok, smiler kanskje litt mer strålende tilbake til de kjekkeste før jeg ser bort og skygger banen...

Samtidig tenker jeg at kulden og vinteren gjør noe med oss nordmenn. Vi lukker verden ute, stresser og ser rett frem, rett ned i bakken fremfor oss. Redd for fremmede.
Her flørter både den eldre slakteren, den kjekke mannen på apoteket og den unge bakeren med meg, og selvsagt med de kvinnelige kundene som kommer rett etter.
Her kalles menn deg både "belle" og la "jeune mademoiselle" uten at det er påtrengende, sarkastisk eller grisete.
Det ligger ikke så mye baktanker bak flørtingen, stort sett da, det er bare en levemåten.
Det er bare slik franskmenn er. Ihvertfall de i Provence.
Flørt, smil og dagen er så mye bedre!

Overalt ser du menn som spiller boules på de åpne plassene under platantrærne, ja noen kvinner og, folk i butikken smiler til deg sier "Bonjour" og "Au revoir, bonne journée" når du går. Folk småprater med ukjente om solen, mistralen.

Folk her er rausere og gladere. Det smitter. Jeg smiler hele dagen.

I dag badet jeg igjen i Middelhavet.



Spiste lunsj med min søte franske venninne Francoise.
Vi møttes i Antibes. Jeg ville spise lunsj ved havet. Kjenne saltluften, høre dønningene, men fremfor alt bade.
Heldige jeg hadde flere lunsjtilbud fra andre venner her nede, men jeg hadde mest lyst til å møte Francoise som jeg ble kjent med da jeg bodde her nede sist.

Hun og datteren besøkte oss i Norge bare få dager før jeg forsto at jeg hadde kreft.
Vi snakket om det i dag. De hemningsløse aktive dagene hvor jeg skulle vise dem absolutt hele Oslo. En uke etter: Poff.
Livet ble plutselig fylt av frykt.

Men i dag levde jeg igjen bare nå. Her og nå.
Solen skinte, temperaturen lå på 16-17 grader og stranden var faktisk halvfull av solnytende folk, noen hadde på seg bikini. Men ingen badet. Ingen lå på stranden. de satt opp til muren, langt unna vannet.
Jeg gikk ned til sjøen. Kjente på vannet. Deilig. Som sjøen i Norge i påsken kanskje.
Jeg merket blikkene i ryggen da jeg vrengte av meg klærne og dro på meg badedrakten.

Det var som om folk forsto hva jeg skulle gjøre.
"Et alors?"

Så strente jeg ut i det azurblå havet.

Der kunne jeg blitt lenge. Vannet var friskt og deilig. Kanskje 10 grader. Ingen ting for en som er vant til å isbade i den norske vinteren.

Solen kjælte med huden da jeg kom opp av vannet. Det var slett ikke nødvendig å dra av seg den våte badedrakten og pakke seg i full fart inn med ull som vi gjør i Norge.
I stedet var det deilig å flate ut i sanden og la solen varme opp kroppen.

Etterpå spiste vi herlig lunsj i solen i gamlebyen. Også her selvfølgelig med flørtete kelnere. Jeg husket i dag på en episode i Paris i fjor. Da datteren min og jeg var på jentetur. Jeg viste henne min stamcafe, rett ved Sorbonne, hvor vi gikk hver dag da forelesningene var over.
Ved bordet ved siden av oss spiste denne dagen en gammel dame lunsj. Tre retter og vin. Vinflasken ble hentet frem, åpenbart fra dagen før. Kelneren tok seg god tid til å prate med gjesten sin. Også den lille hunden hennes fikk mat. Kelneren på rundt de 30, han flørtet med den eldre damen, fleipet og smilte, hun var åpenbart stamkunde. Den gang tenkte jeg; slik ser man aldri i Norge.
Det er deilig å være kvinne i Frankrike, på den måten ihvertfall, uansett alder.


Jeg fråtser i god mat her nede, masse friske grønnsaker og fisk.Mat som er godt for å bekjempe kreften.

I dag moules. Blåskjell, noe av det beste jeg vet. Og selvfølgelig med rosevin til.
Har tatt et glass hver dag. Ok, to kanskje noen dager. Litt vin kan ikke skade. Tror det som er sunt for sjelen også er bra for kroppen,

Da måltidet var nesten over, ringte telefonen.
Den brutale virkeligheten innhentet meg.
Sykehuset. Den tredje legen som ringte meg i dag.
Jeg mistet lysten på å bestille crème brulée, som også er noe av det beste jeg vet.
Tok i stedet bare espresso double. Kreften trives med sukker, vokser på sukker faktisk.
Legen minnet meg på at det er på tide å dra hjem.

Dato for oppstart av cellegift er satt. Som vanlig passer jo ikke det inn i mitt stramme program. Jeg har rett og slett noen utfordringer. Til uken har eldstesønn bursta, vi skal ha familieselskap, han skal ha fest, jeg skal på jobb og skrive masse reisereginger og ha møte med sjefen, jeg skal ha lunsj med toppsjefen i Aschehoug, jeg skulle på spa med venninner, og jeg skal ha før-behandlingsfest fredag den 13.
Legene vil at jeg skal starte cellegiften dagen før.
Fikser jeg da det planlagte programmet neste helg? Er jeg i stand til noe dagen etter cellegift?
Ingen kan gi meg svar. Alle reagerer forskjellig.
jeg må ta en dag ad gangen. Og det må omgivelsene mine også venne seg til.
Men jeg prøver å flytte cellegiftoppstart til mandagen etter.
hvis det er medisinsk forsvarlig.
Det får jeg svar på mandag.
I mellomtiden drar jeg inn luktene, atmosfæren, smiler til menn som plystrer, tuter, til solen og tenker at dette bør alle kreftpasienter oppleve før de går igang med cellegift.
Et opphold i Provence er et energikick.
Jeg skal tilbake snart!