søndag 19. februar 2012

Bare se, men ikke røre!





Hallo, hører dere. Håret såvel som magen er meg. Ja, nettopp meg!
Det er privat.
Intimsonen går der. Akkurat der.
Hit, men ikke lengre.

De tre gangene jeg har vært gravid med mine barn har jeg opplevd at helt ukjente har strukket ut hendene og berørt den struttende magen min, ofte med en liten kommentar.
Det var alltid pent ment. Bare vakre ord.
Likevel kunne det være rimelig påtrengende.
Det hendte både privat, i selskapsliv, i butikken eller på treningsstudio, og i jobb-sammenheng da jeg var ute som reporter i Dagens Næringsliv og senere i Dagsrevyen. folk berørte magen min, kommenterte størrelsen og formen. At jeg kledde å være gravid etc..
Jeg trakk på skuldrene.Trakk meg unna.
Det var irriterende.
Ikke deres business.
Akkurat som om graviditetene var noe offentlige.

Det samme opplever jeg nå med håret mitt. Eller altså med parykken min. Fordi jeg har vært så åpen om kreften, på denne bloggen, snakket om det på radio, vært intervjuet i flere aviser om kreft, har vært på barnas skoler og fortalt om det, så vet nesten alle om at jeg er under behandling.
Folk vet jeg går på cellegift. Folk vet at jeg mister håret.
Min kreftsvulst og nå min kreftbehandling kom ut i det offentlige rom.
Jeg var bevisst dette. Ville eie informasjonen om meg selv. Ønsket å ufarliggjøre kreft.

Men det betyr ikke at jeg eller kjøpehåret mitt er noe offentlig som alle trenger å ta på.
Fremmede folk, mennesker jeg knapt vet hvem er, i butikken, på fest, på gaten, spør om jeg har parykk. Skjønner dem jo. For håret er ikke meg. Jeg hadde mer gyllent, mer bølgete og lengre hår enn det jeg bærer nå.




Nå etter at jeg er blitt syk, eller jeg er jo ikke syk lenger, er bare under kreftbehandling,får jeg oftere enn før klemmer av venner og kolleger, og i blant hvis klemmen er for hardendt, må jeg holde på parykken. I blant kommer den nesten på snei. Da ler jeg av det. Og de fleste ler med meg.
Ja, jeg fleiper og ler om parykken, og er ikke redd for å snakke om kreft eller kunstig hår til fremmede.

Det er noe annet enn når folk jeg knapt kjenner absolutt må ta på meg. Snike seg innenfor intimsonen.

Mulig folk også tror at jeg er grenseløs siden jeg har vært så åpen.
Og det er selvfølgelig hyggelig at folk er interessert, ikke er redde for å spørre meg om hvordan det egentlig går der under parykken.

Men jeg vil ikke at folk jeg ikke kjenner, eller knapt kjenner, skal ta på mine kunstige lokker. De er tross alt akkurat en del av kroppen min akkurat nå.
Det er som om de hadde strøket meg over kinnet.
Det gjør man jo ikke med hvem som helst.

Selv om håret er kunstig, er det likefullt meg, en del av meg.
Jeg forstår at folk er nysgjerrig.At folk vil meg vel.
Det kan bare bli litt mye.

Jeg har inntil nå¨smilt høflig matt tilbake.
Men stopp en halv. Tar dere på friske mennesker slik? Berører dere håret til folk som har klippet håret,som har farget håret?
Nei, jeg tenkte det. Dere gjør det ikke.
Jeg er jeg, uansett kjøpehår.
Dessuten ødelegger dere parykken min ved å pelle på det. En parykk har bare noen måneders levetid.
Så derfor: Spør meg før dere tar på topplokket mitt!

Skal jeg fortelle hvordan det kjennes?
Det er mykt og glatt. Det er kunstig hår. Det er ikke hår fra fattige kvinner i Russland eler Asia. Det er nylonhår. Parykken med utstyr kostet 8000 kroner. 5300 får jeg refundert av det offentlige.
Men fordi jeg fortsatt har mye hår under, er det ikke alltid så behagelig å gå med parykk. Hjemme bruker jeg skjerf i diverse farger som jeg surrer rundt hodet, i noe turbanaktig.

Hver helg møter jeg badeenglene. Til isbading.






Og der overfor denne gjengen med damer i formiddag,i strålende sol blottet jeg mitt superkorte hår under parykken. Parykken slengte jeg i bagen. Det er ikke behagelig å bruke den i mange timer.

Disse jentene var de første utenom familien og noen få nære venner som har sett meg uten parykk den siste uken. Siden mye av håret forsvant.




Det kjentes nakent, avslørende.
Jeg er ikke blitt skallet som jeg trodde jeg ville bli. Som alle sier jeg vil bli.
Det korte håret faller ikke av.Jo, det er selvsagt blitt mye tynnere, men jeg har hår overalt på hodet. Pussige saker, Men det virker dødt, matt og ser ut som tørket høy.
Badeenglene mente jeg kom til å se bra ut med kort hår til sommeren.
"Du må bare ha kort hår en stund, du blir kjempeflott sa de mens de studerte høyet. "Du har jo så fin hodefasong."
Ikke et hverdagslig kompliment. Hodefasong likssom!
Vi får se. Har på følelsen at jeg kommer til å kaste parykken, straks friskt hår vokser ut.
Men da også gjelder det:Bare se, men ikke røre!


































































































































































































Så tenker jeg at dette er kanskje prisen jeg må betale for at jeg har vært så åpen om kreften. Folk jeg knapt vet hvem er,kjenner meg igjen på Rimi, på foreldremøter, fester og kommer bort til meg. Spør: er det virklig parykk?
Og altså ikke fordi det lyser parykk av det kunstige
Jeg har ingen problemer med det. Selvdagtkanfoølk få spørre om det. Verreer det når folk, tar på kjøpehåret mitt.

1 kommentar:

  1. Tja, har mange venner som forteller den der om magen. Det er nok nysgjerrighet, kanskje iblandet litt frykt... Selv hadde det ikke falt meg inn å gjøre noen av delene hverken på gravid eller parykkbruker- jeg kunne kanskje spurt om å få ta/ se på den dersom du IKKE hadde den på deg :)

    SvarSlett