Når venner får kreft

I dag møtte jeg meg selv i døren.
Fikk høre at en god venninnes kjære mann har fått kreft.
Vond klump i magen, tårer i øynene da jeg hørte den dramatiske historien.
Plutselig var jeg den sterke, den friske som lette etter trøstende ord.

De har valgt den motsatte vei enn meg. De har holdt en lav profil og har ikke fortalt alle om sykdommen.
Han har vært alvorlig syk og svevd mellom liv og død etter hasteoperasjonen for flere uker siden.
Min venninne har villet skjerme meg,fordi jeg selv holder på med kreftbehandling.

Omtenksomt av henne, men jeg vil ikke skjermes fra venners liv.
Det var en felles venninne som nevnte det, og jeg ringte selvsagt straks til vår felles venninne.
Jeg fikk så vondt inne i meg fordi jeg ikke visste,at jeg ikke hadde reagert på at jeg ikke har hørt fra venninnen min på flere uker. De bor i utlandet, men vi har regelmessig kontakt for det.
Jeg har flere ganger tenkt at jeg skal ta kontakt med venninnen min i det siste, men så har det kokt bort. Hun er ikke på Facebook eller ivrig på mail og er til vanlig en travel kvinne som reiser mye jorden rundt.
Nå er livet deres satt på vent. Kreften er sjefen i livet hans og hennes.

Vi hadde et par lunsjer i begynnelsen av januar i Frankrike, før min cellegiftkur. Da fortalte hun at han hadde hanglet en stund, men de hadde ingen mistanke om at det lå noe alvorlig bak.


Siden de bor så langt unna, kan jeg ikke besøke dem akkurat nå. Må ihvertfall bli ferdig med den siste FEC-kuren. Jeg kjenner på maktesløsheten, vil så gjerne hjelpe, men vet det ikke går nå.
Han har en mer alvorlig krefttype enn meg, med store vekttap og andre fysiske utfordringer.Min kreftbehandling blir rene solskinnsturen i sammenligning

I dag var jeg plutselig den erfarne som kunne øse ut med kunnskap om kosthold, om cellegift, bivirkninger av cellegift, tips om kvalmestillende midler og om kreftbøker.
Men likevel er jeg ikke erfaren.
Det er første gangen noen rundt meg blir alvorlig syke. Første gang en venn eller noen i familien får en alvorlig diagnose. Selvsagt har jeg mistet besteforeldre og en kjær onkel ( men han døde i en ulykke) men ingen andre, foreldre, svigerforeldre, barn, mann, venner, brødre,svigerinner, nieser eller nevø, alle rundt meg er friske!
Jeg tenker at jeg har vært heldig. Men statistikken sier at 1/3 av oss en gang i livet får kreft. Statistikk er bare en lek med tall, men det betyr likevel at det sikkert ikke er første gangen noen nær meg blir rammet av den lumske sykdommen.
Heldigvis er ikke kreft lenger forbundet med død. Selv folk med stor spredning kan holde sykdommen i sjakk i mange år. På sykehuset forteller de om en pasient som har fått cellegift i 20 sammenhengende år. Kreftforskningen er kommet langt.

Jeg er heldig. Jeg har ikke spredning, har gode prognoser og tåler behandlingen bra.
Jeg blir helt frisk.
Ingen rundt meg er bekymret for meg lenger, tror jeg ihvertfall.
Nyheten om min venns kreft får meg til å tenke tilbake til november da jeg fortalte omverden om min kreft og alle de sterke reaksjonene jeg møtte rundt meg. Folk som kom på døren med triste øyne, folk som lurte på om jeg var redd, om jeg tenkte på døden.
Ingen spør om det lenger.
Jeg møter ikke folk sorg lenger.

Men åpenheten min fører likevel til at mange spør hvordan jeg har det.
Senest i dag spurte blomstermannen i min blomsterforretning i Sandvika hvordan det går med meg da jeg var innom for å kjøpe blomster, noen gamle naboer av mine foreldre likeså. Og svaret er:Jeg har det strålende. Ja, bortsett dagene etter cellegift da. Men ikke en dag har jeg vært deppa, ikke trist.
Jeg er heldig.
Tror det gode humøret mitt også kommer av at jeg får så mye heia-rop fra venner, kolleger og naboer. Jeg løftes opp av folks engasjement.En lukket stil hadde ikke vært noe for meg, men jeg har full respekt for folk som ønsker å skjerme sin sykdom fra omverden.
Det hadde bare ikke gått for meg.

Er tilbake fra Sørlandet. Jeg har masse,masse energi. I dag har jeg vært på møte i Aschehoug om et nytt bokprosjekt, vært innom et par biblioteker og snakket om bokbad med en forfatterkollega.
Har lyst til å bruke litt mer tid på PÅ direkten fremover. Få nytt liv i boken, snart er det jo påske og høysesong for krim.

Og min venn, hvis du leser dette. Tommelen opp. Tunnelen kan virke lang og mørk.Men du vil klare kampen!
Jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for deg