torsdag 31. mai 2012

Med kreft på direkten


Blogg, bok og kreft. Aftenpostens aftenutgave ga meg i går en helside. Jeg har vært priviligert. Har fått mye media på boken min og så på paradoks med kreft og bokdebut i løpet av noen uker.
Ja, jeg har gitt mye av meg selv, men det meste beholder jeg helt for meg selv.
Tro det eller ei.
De færreste vet og forstår hvilken tøff og smertefull kamp dette er.
Jeg snakker med få eller ingen om de verste bivirkningene.
De fleste mener jeg virker kjempesprek og ikke ser syk ut. Bare litt hoven og rar i ansiktet.
Men nå  merker jeg at det butter. Fem måneder på cellegift tar på både kropp og sinn.
Jeg blir fort sliten. Lei. Flat.
Likevel kan jeg ikke gjøre noe annet enn å stå i det.


Jeg vant ikke bloggkonkurransen til Budstikka. Det visste jeg jo. Bloggen min har mange tekniske mangler blant annet. Den er sær. Men det var gøy å bli vurdert som såpass potent at jeg kom til finalen!

I dag har jeg gått på  tur Brønnøya rundt med en venninne jeg har kjent nesten hele livet. Kinnene er røde etter den nesten to timer lange  turen langs sjøen. I dag gikk jeg med skjerf surret rundt pannen bare. Både sol og vind røsket tak i mitt tynne hår på bakhodet.  Ikke vakkert syn håret mitt nå, men det fikk de forbipasserende tåle. Smiler jeg litt ekstra blidt, så legger ingen merke til håret, tenker jeg.
"My smile is my make-up," står det på et kjede jeg har fått av en god venn. Det trøster jeg meg med...

Lurer jo veldig på hvordan det nye håret blir. Hvor fort det vil vokse.
Får jeg slikt hår igjen? Vilt og rufsete slik det var sommeren før kreften invaderte kroppen og livet mitt.




Eller  slik det fortsatt var fem dager etter kreftoperasjonen. Litt mer ryddig, men fortsatt mye hår.




Så mye håret gjør med uttrykket. Jeg hater parykken min. Går mindre og mindre med den. Føler at den er et fremmedelement på hodet mitt.
Men bruker den når jeg skal være fin, som når jeg er i selskap eller på jentekveld eller på shopping med barna.

Jeg tar meg i å mønstre  kvinner med piggkort hår som jeg ser på gaten eller i butikken. Har de også akkurat gått gjennom cellegiftkur?
Jeg lever i en cellegiftboble, men begynner mer og mer å bli utålmodig etter å få tilbake både kreftene mine, livet mitt og mitt gamle utseende.

Når går den forbannete hevelsen ned i kropp og ansikt? Må innrømme at jeg er veldig lei av å se ut som et Mumietroll. Cellegiften Taxol binder vann i kroppen, pølsefingre, oppblåst ansikt og hovne bein er noe av det jeg synes er tøffest.
Det er nesten verre enn å miste håret.
Jeg har alltid vært slank. Nå føler jeg meg blubbete.
Men det er nå prisen jeg betaler for å bekjempe kreften.
Kreftlegen min mener jeg må tåle dette. At jeg er blitt forskånet for mange bivirkninger.
Jeg lurer også på når jeg får tilbake min gamle energi. For en som alltid har hatt mer energi enn de fleste, er det tøff å kjenne seg sliten etter en helt vanlig og ganske slapp dag.
Etter 20 minutter på Sandvika Storsenter i dag med mine to minste barn, var jeg helt kake. Flate batterier.

Uansett, nå  må jeg mobilisere krefter. I helgen skal vi fylle stuene med 40 gjester.
Resten av dagen  i dag og i morgen skal brukes til å rydde hus, pynte., forberede tale og lage billedshow for husets fjortis som konfirmerer seg på lørdag. Ingen perfekt timing med slik stor fest midt oppe i cellegiftkuren.
Men livet går videre også selv om man er midt i kreftbehandling.
Snart er min cellegifttid over.
Litt over tre uker igjen.
Som jeg gleder meg. Da har jeg virkelig blogget meg ut av kreften!!

tirsdag 29. mai 2012

Vær mer pasient!




Pinsefri. Sol, bading i friske 14 - 15 grader på Sørlandet ,sosiale dager med naboer på hytta, turer. Rent så jeg glemte at jeg er pasient.

Men i dag var de strenge mot meg på sykehuset.
Det var tid for min 12. cellegiftkur.
Verdiene mine var bra, eller de er råtne, men bra nok til å få cellegift.
Likevel.
Legene og sykepleierne mener jeg må roe ned tempo.Ta pauser og hvile hver dag.
 Ta meg tid til å være pasient.
Pasient betyr forresten å være tålmodig.
Ikke mitt varemerke.
Men nå forbyr strenge leger meg å springe opp fjell som Kolsåstoppen så lenge jeg går på cellegift. Ikke mer tinder på meg.
Leger og sykepleiere mener jeg overdriver. At jeg er mer opptatt av å prestere enn å restituere meg.
Jeg risikerer en smell når behandlingen er over, hvis jeg ikke skjerper meg, hevder de.
Lytt til kroppen.
Vær pasient.
Strenge leger og sykepleiere forbyr meg likeså å dra til Litteraturfestivalen på Lillehammer denne uken.
De mener det er risikofylt å  dra dit .For mange mennesker og for mye stress. For mange forfatter- banditter. For mange helter.
Mitt immunforsvar er under pari. Jeg kan bli smittet, og det tåler kroppen min ikke.

Helsepersonellet  mener jeg må slappe mer av, ligge på sofaen uten å gjøre noe. Hvis og når jeg går en tur, må jeg slappe av på sofaen etterpå.
 Vanskelig for meg vanligvis.
Men i dag har jeg ligget strakt ut. Fikk cellegift nummer 12 i dag. Det merkes at kroppen min er forgiftet.
Merker nå at jeg har mer behov for søvn enn ellers.
Likevel regner jeg med at formen er super i morgen.
Hadde gledet meg til Lillehammer. Møte andre forfattere. Være med på debutantdager.
Men jeg tør ikke trosse legene. I journalen min har de skrevet at pasienten er orientert om at en eventuell festival-tur skjer på eget ansvar og risiko.Alvoret står mellom linjene.
Jeg forstår selvsagt.
Jobben min er å bli frisk. Det kommer flere Litteraturfestivaler. Selv om jeg senere år ikke er bokdebutant.
Det blir ikke  mer tinder og bokshow på meg før sommerferien.
Men til St. Hans er det over! Da er jeg giftfri.
Da blir det både tinder og banditter på meg.

fredag 25. mai 2012

Kreftens herjinger



Snart er jeg ferdig med den tøffeste del av kreftbehandlingen. En svært agressiv cellegiftperiode på nesten et halvt år. To tre måneder lenger enn jeg først ble forespeilet.
Det har vært en tøff tid. Samtidig har tiden gått fort.

 Da jeg fikk diagnosen ble jeg slått i bakken
Tanken eller frykten for kreft hadde jeg aldri en dag hatt.
Men kreften hadde vært der en stund. Jeg hadde trolig gått med svulsten i brystet i et par år. Utrolig flaks at jeg ikke har spredning
Jeg hadde stadiet to på kreften. Det finnes fire stadier.
Jeg har tenkt tilbake på om jeg var sliten det siste året før jeg fant kulen.
.Men jeg kjente meg ikke slik. Tvertimot hadde jeg en ufattelig energi. Ja, rent  bortsett fra en mystisk betennelse i en skulder og hevelse i en fot, som irriterte meg og som bidro til at jeg en periode var delvis sykmeldt.
Dette førte til at jeg et par måneder før kreften ble  utredet for reumatisme.
Dette til tross, jeg var turbo, var glad, aktiv, sov lite.

Likevel når jeg ser på gamle bilder ,synes jeg at jeg ser litt dratt ut.
Men det skyldes trolig at jeg over tid hadde presset meg mye. Full jobb som frontsjef ,altså utgavesjef for NRK.no, en spennende, variert og uhyre stressende jobb, tre unger å følge opp og et bokmanus som trakk til seg min oppmerksomhet hvert ledige friminutt.

I ettertid har leger sagt til meg at de reumatiske lidelsene var en effekt av kreften. Kroppen min sa i fra om at noe var galt, men jeg lyttet ikke til det.

Slik så jeg ut i fjor sensommer. Hadde masse overskudd, men ringer under øynene avslører søvnmangel---




Slik rett før boken min kom, på høstferie i Spania bare dager før den var ute.Avslappende og gode dager med familien gjorde godt for kropp og sjel.




Slik på dagen for lansering av bokdebuten min, På direkten.





Sprudlende,høy på livet, en vanvittig lykkefølelse der i NRKs Store Studio hvor hele livet mitt , familien min, venner, naboer, ekskjærester, kolleger, tannlegen min, fysioteratpeuten, frisøren min, alle var de samlet for å feire bokdebuten min. På direkten var ute på markedet.
Jeg fløy!


Men lykken varte ikke lenge. Knappe tre uker.

Slik så jeg ut to dager før jeg oppdaget svulsten, fortsatt sprudlende glad, på bokbad i Tvedestrand.







Dagen før operasjonen, på debutantkveld på Litteraturhuset. Jeg var innlagt på sykehuset og hadde  gått gjennom store undersøkelser. Om ettermiddagen fikk permisjon for å dra på arrangementet, i bilen til Litteraturhuset bestemte jeg meg for å fjerne brystet. Da jeg leste fra boken min foran en fullsatt sal, var jeg rocka følelesmessig, men holdt masken.
 Neste morgen overtalte kirurgen meg til å beholde brystet. (Foto: Ida Zachariassen Sagberg)




Fem dager etter operasjon , litt mørbanket og sliten, litt utenfor meg selv, ble jeg intervjuet og fotografert av Dagbladet (foto : LarsEyvind Bones). Senere den dagen bar det videre til bokarrangement på Hamar, med en kjent forfatterkollega.



Siden fulgte mange bokarrangementer måneden etter operasjon og før cellegiften startet.
Her er jeg rett før jeg begynte med cellegift, på en boksignering i Sandvika.




To dager før cellegiftstart ,  fylte jeg huset med 60-70 venner for å markere at nå begynte jeg på cellegift:



Når jeg er ferdig med alt, skal jeg ha en stor fest i hagen, i slutten av august. En leve-livet fest for de som har fulgt meg opp denne krevende tiden..

Men først må jeg snurre tiden nesten et halvår tilbake.
Etter den første cellegiften, med nyklippet hår før det begynte å falle:




Ja, her hadde det begynt å tynnes ut. Dette bildet er tatt tre dager før jeg kvittet meg med alt og klippet det piggkort.






Da håret falt,og jeg prøvde parykken for første gang på nesten skallet hode.



Og her slik jeg ser ut nå, stakkars meg.


Slik i svart-hvitt. Er fortsatt ikke klar til å vise den brutale sannhet i farger. Kanskje jeg blir klar i morgen?



Jeg storkoser meg med sol og sommer, men det er varmt under parykken.
Kaster den av meg når jeg ikke skal være fin.



Eller ,det er ikke synd på meg. Vil ikke ha noen medlidenhet fra dere eller stakkars-meg-følelse fra meg selv.
-Jeg er jo helbredet for kreft, sier legene.

Det er paradoksalt. Men da  jeg var virkelig kreftsyk sprudlet jeg av overskudd.

Nå er jeg kreftfri og frisk, men ser ikke bra ut og har selvsagt mindre energi enn jeg pleier.

Cellegiften dreper alle hurtigvoksende celler i kroppen min. Det er det som bidrar til at jeg ser syk ut. Jeg er oppblåst i kroppen, i ansiktet, har hårfjoner på hodet, fått svært tynne og triste øyenbryn ( som jeg sminker for første gang i mitt liv) har fått ømfiendtlig, men myk hud, elefantfingre, oppsvulmede ben...tørr hals.
.
I det hele tatt: Dette er ingen skjønnhetskur.

Selv om det ikke er viktig i den store sammenhengen lurer jeg, undrer jeg hvor mye av denne tiden vil synes i ansikt og kropp?
 Hvor store spor vil den sette på kroppen min?
Svaret får jeg en gang til høsten, eller senere.
Jeg får gjøre det beste ut av det. Uansett så har jeg vært heldig! Og jeg er mer enn noen gang glad, takknemlig for alt jeg har i livet, alt jeg har fått til. Tre flotte barn, spennende jobb i NRK at jeg lyktes med å skrive en roman, at jeg har mange gode venner og at mine foreldre fremdeles er spreke.
Det viktigste:
Jeg er kreftfri, jeg er frisk og jeg akter å leve så lenge at jeg til slutt blir en kul gammel dame som kjører cabriolet, er skibums i alpene, skriver bøker både fra mitt kommende hus i Frankrike og hjemme i Norge, omringet av glade barnebarn og dyr.
Jeg skal bli utgammel!
God helg!

Nyt sommeren og grip dagen: Lev her og nå. Du vet aldri hva neste dag bringer.

torsdag 24. mai 2012

Hurra, nådde toppen!



Sommeren er her. Jeg nyter den i fulle drag.
I kveld har jeg sittet på glassverandaen, hørt på fuglene, trukket inn forsommerens liflige søte lukter,og tenkt at livet er ganske deilig.
Har fått cellegift nummer 11 og er i bedre form enn på lenge.
Hvis jeg bare hviler bitt litt mellom slagene.
Ja, da bekymrede venner, jeg prøver å ikke være så aktiv.Så hyper.
Jeg lar humla suse innimellom, som her på dette bildet.
Og så følger jeg legens råd om å sitte med bena høyt for å bli kvitt litt av ødemet, hevelsen i kroppen, som cellegiften gir meg. Som selskap har jeg Skyggeland, skrevet av tidligere DN-kollega Bjørn Olav. I går kveld var jeg en snartur på lanseringsfesten hans hos Gyldendal og sikret meg selvfølgelig et signert eksemplar av boken.

Men jeg  sitter ikke bare i godstolen. Ja, det er kanskje unødvendig å fortelle dere som kjenner meg. De siste dagene har  jeg presset meg noe mer enn jeg har gjort de siste par ukene fordi formen har vært bra.

I går ,dagen etter den siste cellegiften ,gikk jeg på tre timers tur i marka. Målet var å nå toppen av Kolsåstoppen.
Familien min var skeptisk til at jeg skulle gjøre det. "Du kan få en smell opp dit. Husk det er bratt og ganske slitsomt også for helt friske å komme seg opp dit."
Desto mer trigget ble jeg.
På med shorts og solkrem faktor 30 i ansiktet. Cellegiften gjør at huden blir ømfintlig og den tåler dårlig sol.
Sekken ble fylt med vann, nøtter, jordbær og hjemmelaget rundstykke.
Gikk turen sammen med en venninne. Solen sto høyt på himmelen, men trærne i skogen ga oss litt skygge. Luften var fylt med fantastiske dufter og fuglene sang vakkert. Jeg har faktisk aldri før  kjent en slik sterk lukt i skogen. Ikke bare lukter av jordsmonn, blåbærlyng og vårgrønt gress. Det var som luften  var dynket i parfyme. Forklaringen var all liljekonvalen som hadde sprettet ut på rekordfart på grunn av varmen.

Og da vi etterhvert kom lengre og lengre oppover bakken, forsvant trærne og solen stekte på huden. Svetten silte. De opphovnede cellegift-føttene verket i joggeskoene.  Men plutselig skyllet en deilig bris over oss og kjælte med de svette kroppene våre.

Om vi nådde toppen?
Klart vi gjorde!


Vi kom enda lengre opp enn dette bildet, helt til topps selvfølgelig, og jeg sendte MMS-bildet fra toppen til mannen som bevis på at det som kunne virke umulig faktisk er mulig.
Fordi jeg hadde bestemt meg for det.
Får som regel til det jeg vil.
Joda, stahet kommer godt med i disse tider.



Det er mer enn noengang viktig å sette seg mål, tenker jeg. Målet mitt underveis i vinter og vår har vært å trene hver dag, gå lange turer og fylle hver bidige dag med hyggelige opplevelser. Hver dag nyte øyeblikket, leve her og nå, le, tulle, tenke,  skrive og være blant de jeg er glad i.

Jeg lever mer intenst og nært enn noensinne. Er takknemlig for at jeg får oppleve denne vakre årstiden, at jeg ikke har spredning og at jeg snart er helt pigg igjen.




Nå er målet mitt å komme meg opp på Galhøpiggen i sommer.
Har ikke vært der siden på dette bildet. Gravid med barn nummer to og den eneste gangen jeg har vært kortklippet som voksen.



Nå vil jeg på Norges tak igjen i sommer.
Galskap, sier folk. Det må jeg ikke finne på, ,mener de. Etter å ha gått på cellegift i nesten et halvår er lungekapasiteten svekket, muskelmassen redusert. Jeg er blodfattig og har et immunforsvar i kjelleren. Alt dette tar cellegiften rotta på.
Men jeg kan komme på toppen, hvis jeg vil. Hvis jeg fortsetter å trene og gå på lange turer hver dag fremover.






Men jeg er i ikke så verst form takket være at jeg hver dag har gått på lange turer, helst i mest mulig kupert terreng. Uansett vær, uansett form, har jeg tvunget meg selv ut av huset, også når jeg har vært svimmel og kvalm.
Dette bestemte jeg meg for å gjennomføre før jeg startet på den tøffe cellegiftbehandlingen. Jeg visste at holder jeg meg i form, så tåler jeg cellegiften bedre og jeg blir raskere meg selv igjen.
Målet var altså tur hver dag, ingen unnskyldning fantes for å droppe det.
Ingen dag uten!

I løpet av disse månedene på cellegift  har jeg levd her og nå, men samtidig har jeg hevet blikket og sett fremover. Målet mitt har vært å komme ut av dette sterk og sunn.  Jeg skal tilbake til  full jobb, og jeg skal fortsette å skrive bøker, mange bøker.
Og jeg skal bli råere til å prioritere det som er viktigst for meg i livet.
Kanskje er jeg blitt bitte litt grann grådigere på livets gleder også!




tirsdag 22. mai 2012

Venner for livet

AC og barndomsvenninnen Randi igår kveld. Jeg litt mer rund i formene siden sist.




Jeg er så heldig at jeg har mange gode venner .


En av mine beste venninner fra barndommen er Randi. Hun er mer enn det. Randi er en venn for livet. En bauta.
Hun og søsteren Runa utgjorde sammen med Tina og Anne mine bestevenninner fra oppveksten i Bærum. Ankeret og tryggheten i et ikke alltid hjertevarmt barne- og ungdomsmiljø.

I dag var Randi med meg til sykehuset. Som støtte under cellegiftkuren. Hun hadde reist langt for å være med på turen.
Men før jeg kommer inn på det:
Sammen gikk hun og jeg tidlig i morges opp bakken til sykehuset.  Jeg skulle få cellegift klokken 09, men måtte være der omtrent en time før, for å ta blodprøver.



Det var fortsatt kjølig, gnistrende sol, duftene av hekk og syrin kilte i nesen, og jeg kjente at det ville bli en fin sommerlig dag. Jeg var litt for godt kledd til været, men ofte så fryser jeg under cellegiftkuren.
Hver gang jeg drar til sykehuset sminker jeg meg og drar parykken over hodet.. Vil se minst mulig syk ut.
Cellegiftseansen er ikke noe jeg gleder meg til, for å si det slik.  Nysminket er greit, men ikke med finklærne eller mine beste sommerkjoler. Tenker at jeg etterpå vil kaste klærne jeg har brukt mens jeg har vært forgiftet.

Nesten som i traume går jeg fort opp bakken, går langs og rundt sykehuset, inn døren, trekker kølapp på laboratoriet,før jeg går innom kiosken for å kjøpe Farris og tyggegummi ( får dårlig smak i munnen av cellegiften), tar heisen opp til 8. etasje, går gjennom døren til kreftavdelingen, melder meg i resepsjonen og finner venteværelset.
I dag var verdiene mine igjen faretruende lave. De hvite blodlegemene lå akkurat på 1.0 som er smertegrensen for å få cellegift. Det betyr at jeg har null immunforsvar. Rart i grunnen at jeg ikke er blitt smittet av opptil flere syke barn i heimen.

For meg er det å få cellegift forbundet med smerte og litt uro. For den som er med meg, er det kjedelige timer.
Flere venner har tilbudt seg før å være med på sykehuset, men jeg har ikke trengt det før, for mannen min har vært med hver gang. Det er han og iPaden  i stolen og meg og cellegiften i sengen.

I dag var det altså Randi og meg. Det kjentes fint.
Det spesielle med Randi er at selv om  vi har vært nære venner alltid, sees vi ikke så ofte. Hun bor i USA med barna sine.
.Men nå er hun i Norge og ville være med meg på sykehuset for å ta del i min virkelighet nå og for å kunne være med meg sterkere i tankene senere. som hun sier: " For det er lettere når jeg vet hvordan det er, hvordan ting ser ut og hvordan det foregår og hvordan du har det."

Det er selvsagt ikke hvem som helst jeg ville ta med meg her på sykehuset. Det er meg på mitt mest sårbare.Meg på det mest slitne, leie,mest stresset,mest utenfor meg selv.
Det er en situasjon hvor du ikke akkurat viser frem praktsidene dine. Kanskje heller vrangsidene.

Det er noe helt spesielt med barndomsvenner. Vi kjenner hverandres liv inn og ut. 

Randi og jeg som noen og tyve-åringer.

Vi har delt hemmeligheter og opplevelser. Vi kan hverandres særheter, familie, har oversikt over hverandres kjærlighetsforhold, sorger og suksesser, har spurt om sjans for hverandre i tenårene, skiftet bleier på hverandres barn og vært på besøk hos hverandres besteforeldre og onkler.
Det nytter ikke å forstille seg overfor venner fra barndommen . Man kjenner hverandre inn og ut, stoler på hverandre og kan betro hverandre livets største hemmeligheter med ro og trygghet i sjelen .

Randi og jeg på interrail som 18-19-åringer.


Selv om vi ikke hadde sett hverandre på to år da Randi kom her i går kveld, var det som om vi tok den siste kopp teen sammen for to uker siden. Vi har selvsagt ofte kontakt på mail eller telefon, men det er noe annet å treffes ansikt til ansikt. Ingenting var forandret, bortsett fra kreften min da og at kroppen min er rundere enn sist på grunn av behandlingen.

I hele dag var Randi med som støtte og sekretær... (Jeg blir nummer mer distre av cellegiftrunden).
Hun satt der mens sykepleieren stakk i kroppen min, førte cellegiften inn i blodårene mine, mens legen lyttet til hjertet mitt ( denne cellegiften er en stor påkjenning på hjertet) og undersøkte mine opphovne føtter og ben.  Legen ville dessverre ikke gi meg noe medisin mot vann i kroppen. Han mente åpenbart
at jeg må tåle noen ekstra kilo underveis, jeg har ikke så mange andre bivirkninger.
Så ble vi hentet i bil av mannen min. Jeg litt groggy, men ellers i god form.

Etterpå satt vi på glassverandaen i solen, iført lys rosa sommerkjole, ditto skjerf og solfaktor 30.
Der fortsatte vi å snakke om livets underfundigheter, om kjærlighet, om gamle dager, om barna våre, om søsken og foreldre  og delte drømmer for fremtiden.
Resultatet  etter flere timer ute: fregner på nesen, lys beige legger og ingen kvalme.
.
Takk, Randi fordi du ville være med meg. Den 11. cellegiftrunden er historie. Aldri før har en cellegiftkur gått så bra
.
Nå er det  få uker til jeg er ferdig med denne runden.
Randi er blant mine nære venner . Alle trenger slike .
Jeg er likevel heldig. Jeg har mange
Kunne ramse opp flere. Bant annet to søstre også som jeg er så heldig å ha til naboer. Det er mange flere.

En annen god venn bor også utenfor Norge, og besøkte meg forrige helg .

Volker og AC, jeg rundt 20 år.

Min ungdomskjæreste Volker kom ens ærend fra Tyskland for å møte meg nå under kreftbehandlingen.  Slik gjør meg rørt. Det er ikke noe mystisk med vårt vennskap . Etter at det tok slutt mens jeg var tidlig i  20-årene, han tre å eldre, har vi vært venner .
Det er ikke rart. Det er bare godt.
En rød tråd i livet, en klippe i livet.
Vi kjenner hverandre ut og inn. Ektefellene våre har truffet hverandre, barna kjenner hverandre.Vi har hatt regelmessig kontakt i alle disse årene.

Lojale venner gjør kampen mot kreften så mye enklere!
Denne tiden har også lært meg å gjenkjenne en god venn fra en mer perifer venn. Når nyhetens interesse har lagt seg, er det de gode vennene som er der hele tiden.
Takk, verdens beste venner!!

mandag 21. mai 2012

Det er ikke synd på meg!



I morgen skal jeg inn for ny cellegiftkur. Jeg er temmelig behandlingslei nå. Kroppen er tung. Hater parykken. Har vonde føtter og andre bivirkninger dere helst ikke vil vite noe om.
Det folk  aller best ser, foruten hårfall og parykk, er at jeg har est ut i kropp og ansikt.
Selv om jeg hver dag går på halvannen til to-timers turer, trener litt og spiser sunt har jeg den siste måneden økt i vekt.
Det er ikke fett. Det er vann.
Den siste cellegiften Taxol gir meg vann i kroppen.
Måneansikt, pølsefingre, hovne legger og føtter. You name it!
Verst ser jeg ut  dagen etter cellegift. Ansiktet er hovent, føttene gigantiske og fingre er fete.
Ja, kanskje synes dere jeg overdriver. Men det kjennes slik.

På 17.mai var jeg ute blant folk slik, med måneansikt og parykk. Dagen før hadde jeg  altså fått cellegift.
Bunadaden som ellers er romslig, var trang, de solide bundadsskoene var nesten for små, men jeg fikk presset meg inn i antrekket.
Barna sa: Mamma, du ser sliten ut... før vi dro på den lokale 17.mai-.arrangementet.

Her med eldstesønn på 17.mai.


 Jeg så på blikkene til folk jeg traff den dagen at de syntes synd på meg, at folk jeg ikke har sett på en stund syntes jeg hadde forandret meg mye de siste månedene.
Enkelte sa "Stakkars deg."

Og ja, det er spesielt slik dagen etter cellegift. Jeg er et oppblåst monster. Men hevelsen går gradvis ned, ikke helt, til jeg skal på neste kur.
Jeg har begynt å drikke brennesle-te og spise agurk og selleri i mengder. Mat som skal være  vanndrivende. Kanskje det hjelper mot vann i kroppen.
Likevel det er en detalj i det hele.
Vet at det er forbigående, som hårtapet og andre bivirkninger. Når giften er ute til sommeren, blir jeg gradvis meg selv igjen. Mulig jeg får en nyve til i pannen eller en rynke til under øynene, håret kanskje mørkere.
 Men jeg er frisk og sterk. Jeg har bekjempet kreften og kan ta regi over livet mitt igjen.
Uansett hvor tøff skjebnen kan virke akkurat nå, ønsker ihvertfall ikke jeg medlidenhet. D
Dessuten er alt håndterlig.De fleste dagene mine er supre.

Det er så mange andre som har det så mye verre. På 17.mai traff jeg to som har fått en mye tøffere skjebne enn meg.
Den ene er ung enke. Hun mistet mannen sin for et par år siden da hun var høygravid med nummer to og med ansvar for en liten smårolling til. . For henne og de to barna blir livet aldri mer det samme. De vil alltid mangle pappaen sin og en kjær ektefelle.
En annen hvor livet er snudd opp ned, er en nabo. Uten forvarsel fikk hun for halvannet år siden hjerneslag. Ble lammet og har vært til lengre rehabilitering. Fremdeles sitter hun i rullestol, og er i ferd med å lære seg å gå igjen. Hennes vei tilbake til et normalt liv er lengre og mer smertefullt enn min, likevel har hun humør og glimt i øynene.
Man kan ikke sammenligne skjebner eller sammenligne sykdomstilfeller.

Men jeg vet at disse månedene for meg snart er et tilbakelagt stadium, en parantes i livet, at jeg til høsten forhåpentlig har glemt alt og kan si: "Det gikk så fort denne tiden med cellegift og egentlig var det ikke så tøft."

Jeg er en kreftoverlever og kommer sterkere og klokere  tilbake til sommeren og ihvertfall til høsten, bare så dere vet det!

fredag 18. mai 2012

Kom med i blogg-finalen!



Denne bloggen kom med i finalen på Budstikkas bloggkonkurranse.
Hurra, utrolig!
Hvem skulle trodd det?
Ihvertfall ikke jeg!
Men bloggen fikk stemmer nok til at den endte på 5.plass blant de 119 bloggerne som var med. Over 3231 stemte totalt, og Budstikka fikk mange flere tilhengere av sin Facebookside

Disse er med:
1.Cheerblog, heia-blogg for cheerleeders. Suverent flest stemmer.
2.Tankekjør, ung kvinne om sine psykiske lidelse. Min favorit.
3. Schrug, en ung kvinen om stort og smått, med glimt i øyet.
4. Mattelærern,dagbok fra en ung  mattelærer
5. På direkten, altså meg. Litt bok og skriving, og akkurat nå mest om kreftbehandlingen. Desidert i seniorklassen blant publikumsfinalistene.

Fagjuryen har i tillegg plukket ut 5 bloggere.
6. Dedication, en trene/slanke-blogg og vei tilbake fra sykdom
7. Heia Mat, om mat og oppskrifter selvsagt
8. A curly life, antimobbe-blogg
9. Martins sykkelblogg, om sykling selvsagt
10. Menn i dress. En annerledes blogg om dresskoder

 Tilsammen blir vi altså 10 som er med i finalen. Og som dere ser, er det stor variasjon og bredde blant bloggerne.

Vi ti skal altså konkurrere om den gjeve tittelen:Asker og Bærums beste blogger.


Dette skriver Budstikka..
Budstikkas jury består av Cecilie Staude (høyskolelektor BI), Marianne Skøien (redigerer i Egmont Hjemmet Mortensen), Anine von Krogh (skriver en av landets mest leste interiørblogger) og Dag Otter Johansen (redaktør av Budstikka.no)



"– Årets blogger må være unik, gi leserne en verdi og kunne skape engasjement, uttaler jurymedlem Cecilie Staude. 
– Jeg må bli fenget når jeg går inn på siden. Og så ser jeg etter kvalitet og kunnskap, sier Marianne Skøien.

Finaleavstemningen åpner mandag og varer frem til 29. mai.
Den nye avstemningen er en kombinasjon av avstemning av dere lesere og av juryen, hvor både leserstemmer og juryens vurdering vil bli vektlagt..

Trolig har de fem som er valgt ut av juryen større muligheter til å vinne enn vi som er stemt frem av lesere.


Det er morsomt å få være med, men jeg vet jeg ikke har sjanse til å vinne.
Bloggen min er ikke avansert. Jeg burde ha ryddet opp i den. Laget faner for bokstoff og for kreftstoff og cellebehandling.
Lagt inn videoer og lenker.
Ja, ja.
Det står på tid. Og kanskje også interesse.
Jeg ønsket bare å fortelle omverden først om bokprosjektet mitt, så om kreftdiagnosen. Fordi responsen har vært overveldende, har jeg fortsatt å skrive.
Jeg bruker ikke mye tid på det. Har ikke mye tid. Er på sykehuset en hel dag i uken, og bruker ellers tiden til å gå på turer, trene, skrive litt og være med barna og venner.
Selve skrivingen av bloggen stjeler ikke mye tid.
Som regel får jeg en ide ramlende ned i hodet, gjerne gjennom en situasjon og/eller et bilde.
Gjennom blogging er jeg også kommet i kontakt med mange andre kreftpasienter eller pårørende.

Men likevel, hyggelig om noen gidder å stemme på bloggen min da!
God helg!!


onsdag 16. mai 2012

Når pasienten vet mer enn legen










Cellegift dagen før 17.mai. Ikke ideelt.
Men kreftlegene er opptatt av tidsskjema. At jeg skal få mest mulig gift inn i kroppen på kortest mulig tid.Slik dreper de enhver liten kreftcelle som skulle ha lurt seg et sted i kroppen.
I dag var det altså  tid for tiende cellegiftrunde.
Nå går jeg på autopilot.
Kølapp, stikk i armen, blodprøver, venting, legetime, få rom, finne årer som egner seg, stikk i armen, saltvann, medisiner og cellegift. Sove. Sove lenge.
Jeg er en erfaren pasient. Kan gamet og sjargongen og vet hvilke verdier som er vitale. Hvilke verdier som gjør at jeg kan få cellegift.


Har før skrevet om et utall av leger og sykepleiere som behandler meg, stikk i strid med fagre ord da jeg ble registret som kreftpasient..
I dag opplevde jeg på ny å få enda en ukjent  lege. En lege som ikke ante noe om meg, men som i tillegg virket lettere parkert med hensyn til behandlingen.
En eldre lege.
Fort fikk jeg en følelse av at han var urutinert. Det er slik man merker.
Så spurte jeg om han var ny.
Da fortalte han at han var pensjonert lege og vikar i blant.
Jeg hadde med meg en smørbrødliste over spørsmål om behandlingen fremover.
Noe visste han, annet ikke.
Så spurte jeg ham om verdiene mine etter blodprøvene.
Og fikk et lite hakeslepp.
Han visste ikke hvordan tolke svaret. Han visste ikke hvor grensen for hvor lave verdiene på de hvite blodlegemene kunne være for at man fikk cellegift.
Han smilte avvæpnende og unnskyldte seg.
Jeg kunne selvsagt svaret.
"Grensen er 1.0," sa jeg
"Ja, da går det bra. Du har 1.4."
De hadde falt fra forrige gang.
 Situasjonen var komisk. Jeg fikk plutselig lyst til å le.
Selvsagt kunne jeg blitt sint. Kanskje burde jeg det. Men hva ville jeg ha vunnet på det?
De andre kreftlegene jeg før har fått under cellegiftbehandlingen, var opptatt. Den ene tror jeg var syk.
Da kalte de inn denne pensjonerte legen for å stemple unna. Cellegift er litt samlebånd. Behandlingen følger nasjonale normer. Jeg får dose cellegift basert på krefttypen min, svulstens størrelse, spredning eller ei,  alder og vekt og høyde. Umulig å bomme.
Men poenget er at vi pasientene ikke kan få cellegiften hvis verdiene på alt de måler er for lave.
Jeg ønsker ikke å oute denne legen, det er ikke han som skal henges ut. Han gjorde jobben så godt han kunne.
Den pensjonerte legen ble satt på vakt for å løse en bemanningskrise.

Nok en gang ble jeg ikke imponert over norsk helsevesen.

Men nå må jeg la bekymringene hvile. Praktisk arbeid venter.

Nå må jeg stryke bunadsskjorter, ja først må jeg finne dem da, hvor kan de være? Så lete etter flagg og rydde huset til 17.mai.
Spennende er det også ¨å se om bunadsskoene mine er passe etter cellegiften og om bunaden strammer mer enn i fjor.
 Vi får huset fullt i morgen, som tradisjonen er, eller forhåpentlig hagen full, hvis været tillater det.
 For meg er det viktig å holde på tradisjonene i denne perioden av livet.For barnas skyld.
Så får jeg heller hvile godt etterpå.
God 17. mai! 

tirsdag 15. mai 2012

Hvorfor spør dere om puppen?





Nesten hver dag, møter jeg  folk som spør meg om jeg har fortsatt to bryst.
Helt fremmede mennesker, og også folk som er helt perifere for meg spør: 
"Måtte du fjerne puppen?"
I dag spurte en dame bak disken i en butikk jeg var om det. Hun hadde lest om meg og kreften i en avis.
Synes det er temmelig frekt,er det ikke?
Hvorfor så nysgjerrig?



 Folk vet at jeg har hatt brystkreft og da mener de åpenbart at det er helt naturlig å spørre om det.
Frem til nå har jeg høflig svart det som sant er.
Nå har jeg bestemt meg for at jeg heretter ikke skal være så imøtekommende.
Pupp er jo ikke vesentlig. Og det er langt over intimsonen min.
Dere som har lest bloggen en tid, vet hva som skjedde. Nye kan gå tilbake til desember. Eller kanskje jeg også forteller det her senere. 


Jeg har ingen problemer med å fortelle om operasjonen, uvisshet, redsel, bryst eller ikke, kvalmetokter og matthet. 
Men la det være opp til meg hvilke detaljer jeg forteller til hvem. Og la meg også bestemme settingen. 
På toget eller i en kassekø er ikke akkurat stedet for private avsløringer.

Ja, jeg vet jeg forteller mye her på bloggen. Men jeg styrer når jeg forteller hva, og jeg ser ikke dere i øynene når dere leser, jeg prøver å skrive personlig og nært uten å være for privat,  slik at andre under kreftbehandling også skal kjenne seg igjen.
Og jeg bestemmer selv hvor privat jeg vil være og i hvilken rekkefølge detaljene kommer.

Brystene var aldri vesentlig for meg. Selv ikke i høst da jeg fikk diagnosen.
 Det viktigste var å bekjempe kreften.






Som en jeg kjenner sier: Min kvinnelighet sitter ikke i brystene, men i hodet, i smilet, i blikket, i faktene. I meg.


Kroppen min  har sine arr og skavanker. Men den er sterk og utholdende.
Den er forandret etter tre graviditeter. Men det er jo livet.
Brystene mine har gjort sitt. Dessuten har de aldri vært store.


 Mulig valget hadde vært tøffere om jeg hadde vært yngre.

For ja, jeg var innstilt på å fjerne venstre bryst. Fikk valget mellom å ta brystet eller gå for brystbevarende.
For få år tilbake var brystkreft ensbetydende med å fjerne alt, pupp og lymfeknuter. Nå prøver legene å redde brystet. Over 60 prosent av brystkreftoperasjonene er såkalt brystbevarende.

Kvelden før operasjonen bestemte jeg meg; legene kunne bare ta brystet. Jeg ville blir kvitt kreften. Etter noe om og men overtalte kirurgen  meg neste morgen til å bare ta kreftsvulsten.
"Jeg vil prøve å bevare brystet ditt, men vi er ikke sikre på om det går," sa hun.
Kirurgen  mente at jeg var sterk nok til to operasjoner, hvis prøver viste at det var mer kreft i brystet. 
Likevel ba jeg henne om å fjerne hele brystet under første operasjon, hvis de så at det var mer kreft der. 
Husker godt den følelsen jeg hadde den desemberettermiddagen jeg våknet fra narkosen. Utenfor  gjennom vinduet på overvåkingen så jeg solen gå ned på den klare blå og rosa vinterhimmelen. 
Jeg hadde bandasje over brystet, var slapp, sliten og følelsesløs etter alle smertestillende, narkosen og operasjonen.
Da spurte jeg sykepleieren.
"Har jeg dren?"
Visste at om jeg hadde fått lagt ut dren, så var venstre brystet borte.
"Nei," sa hun.
Jeg sank bakover på puten. Visste da at helingen ville gå fortere, og at jeg allerede to dager etter kunne dra på boksignering. 
Men jeg var kanskje enda mer redd for fremtiden enn jeg hadde vært om de hadde tatt hele fronten.
Men nå vet jeg at de fjernet all kreften i denne operasjonen.


Og jo,. jeg har i  blant vist arret til gode venninner og enkelte andre. Arret mitt er ikke noe å skryte av, det er veldig til å leve med.

Fordi jeg ikke tok brystet, må jeg gjennom 25 strålinger lokalt på det opererte brystet.
Det skjer når jeg har hentet meg inn etter cellegiften.
Etter flotte sommeruker.
Det blir ingenting i forhold til cellegiften.


I løpet av disse siste månedene har jeg mange ganger opplevd hvor grenseløse folk kan være.






 Jeg har før fortalt hvordan fremmede, folk som vet at jeg har kreft tar meg på parykken. De vil kjenne hvordan det føles. 
Hallo! Frekkas!!!
 "Bare se, men ikke røre," har jeg før skrevet.
Nå gjentar jeg det. Bare se på håret mitt, men ikke finn på å rør det. 

 Jeg går ofte rundt med bart hode nå. Og jeg elsker å ta på håret mitt akkurat nå. Det er mykt, skikkelig silkemykt.. Men det er forbeholdt meg og de jeg er glad i.
Dere tar ikke på håret til folk flest, gjør dere?
Nei., så dere trenger ikke gjøre det med mitt heller.
Men dere kan gjerne beundre det. Jeg er kjempestolt og glad over at det vokser igjen.

Selv om jeg slapp å fjerne brystet fryder jeg meg over  ekstrabevilgingen regjeringen kom med på 50 millioner kroner til brystkreftopererte. Beløpet høres lite ut for å fjerne puppekøen, men gir alle de kvinnene som føler seg halve med fjernet bryst nytt håp om kjappere behandling . Alle kvinner fortjener å føle seg hjemme i kroppen sin.  
Og de trenger heller ikke få spørsmål fra fremmede om de vil operere inn nytt bryst. La det være opp til dem å fortelle det.
Åpenhet er ikke ensbetydende med å være grenseløs.




Takk for tilliten!



Takk til dere som har stemt på denne bloggen i Budstikkas konkurranse. Morsomt å bli regnet med.
Men jeg blir nok ikke med til finalen.
Det er som barna mine sier: De unge vinner!

 Nå er jeg på 7. plass. De fem med flest stemmer går videre til finalen,sammen med fem som juryen stemmer på.

Men vinneren er Budstikka som med dette markedsføringsknepet har fått et par tusen flere tilhengere.
For skal du stemme,må du samtidig like Budstikkas Facebook-side.
For en drøy måned siden hadde Budstikka 8.000 tilhengere, nå har siden rundt 10.500  tilhengere på Facebook.
Noen av disse er mine venner og støttespillere. Mange av dem bor ikke i Asker og Bærum.
 Flere av mine bor ikke en gang i Norge. Men blogger leser de.
Og de holder seg oppdatert på min behandling gjennom bloggen.
Det var jo for disse jeg begynte å skrive.

Heretter får mine støttespillere  Budstikkas oppdateringer om trafikkkaos på E18, ulovlige skilt i Sandvika og nabokrangel blant rike Bæringer i sin Facebook-feed.
Nyttig? Neppe.
Men nyttig for Budstikka å ha så mange tilhengere.
Konkurransen er  ren og skjær business for Budstikka.
Redaksjonen har revet seg i håret og lurt på hvordan de skulle få opp antall tilhengere av sin Facebook-side. Det har de lykkes med nå. Mange av de nye tilhengerne blir nok med fremover, inntil de blir så irriterte på for dem unyttige nyheter, at de trykker på unlike.


Budstikka har åpenbart  plukket ut sine favoritter på forhånd. De har vært noen  bloggere og laget videoreportasje om dem. Jeg er ikke blant disse., men  jeg kan ikke klage, på et tidspunkt lå min blogg ute i egen plugg som det heter på nettspråk på Budstikka.no. Og jeg hev meg med i siste liten etter oppfordringer fra flere Budstikka-journalister.

I alt 119 bloggere er med på konkurransen som har fått frem spennet blant bloggerne. På topp ligger nå en Cheer-blogg ( som virker mer kommersiell enn resten) på plass nummer to min favoritt en ung kvinne som blogger om sine psykiske problemer, og også en annerledes blogg fra en mattelærer ,så er det ung soldatfrue, en voksen dame med en "feel-good-blogg", en dresskodeblogg finnes., reiseblogg etc. Men nedover listen mange såkalte rosa bloggere..

At jeg skulle være med i noen bloggkonkurranse er nesten absurd. Alt skyldes debutboken, På direkten. Uten den, ingen blogging heller om kreften.
Da kreften kom brukte jeg den da allerede godt leste bokbloggen til å fortelle omverden om sykdommen som hadde rammet meg. Det var en enkel måte å skjerme meg for folks reaskjoner på, å slippe å fortelle alle det ansikt til ansikt, dessuten var det viktig for meg å "eie" informasjonen om meg selv. Unngå rykter.
Siden har jeg fortsatt, fordi jeg har fått så mange hyggelige tilbakemeldinger på åpenheten. Noen sier at bloggingen har vært terapi for meg. Kanskje det. Kanskje dere lesere har vært med på å gjøre hverdagen litt lysere for meg!!

Da jeg fikk kreftdiagnosen og før det var klart om jeg hadde spredning, trodde jeg at jeg kom til å dø av dette. Som så mange andre tenkte jeg  at kreft kunne bety død. Så redd jeg var noen uker! så redd jeg var for å dø midt i livet. Dø fra barna mine.

Men jeg skal ikke dø av kreften. Hva fremtiden gir, vet jeg ikke. Det vet ingen.
Det eneste vi alle vet, er at vi en gang skal dø.

Hvis denne bloggen er med på avmystifisere kreft, fjerne noen av mytene og skrekken forbundet med sykdommen, er jeg kjempetilfreds. Neste gang en kvinne rammet av brystkreft og googler kreften og lander på min blogg, blir hun kanskje lettet eller tryggere. Ser at det går an å ikke falle ned i stor depresjon, at man ikke trenger å bli kjempesyk av cellegiften, at man ikke trenger å isolere seg. At det er et fint liv også underveis.
.
Takk til alle dere som har vært med på denne runden i livet mitt. Denne bloggen og alle de hyggelige hilsene har faktisk vært en super støtte for meg i den tøffe tiden siden november.

Her i huset teller jeg ned til neste cellegiftkur. Gruer meg, men vet samtidig at snart, vel nesten snart er det hele over.

Tanken på neste kur preger meg litt. Gruer meg til morgendagen og min 10. kur. Gruer meg til smerter, til uvelfølelse og å være et slakt.
Men i dag er jeg i superform!


Og jeg får heldigvis ikke så mye tid til å grue meg. Husets katt Katja nedkom for to dager siden  med tre skjønne kattunger.


 Det er fantastisk å få være med på en fødsel som dette. Det får frem smilet hos meg og barna, og dype rynker hos mannen min. Jeg er husets igangsetter, han er praktikeren som tenker på hvordan vi skal løse sommerkabalen med kattungene.
Vel. Turen til  Frankrike blir kanskje utsatt, med mindre en besteforeldre eller venn kan forbarme seg over husets katter. Til sørlandet kan ihvertfall hele flokken være med på.
Kattungene skaper liv og røre i huset. Elsker  det. Elsker at ting skjer rundt meg. Elsker action, til vanlig.
Når barna kommer hjem fra skolen, løper de opp og ser til kattungene, gjerne med en venn eller to på slep. Det er fantastisk å oppleve disse små nurkene og hvor flott mamma katten vår er.
Og for oss i familien er det er herlig ihvertfall å tenke på noe annet enn kommende kreft-behandling.

For selv om bloggkonkurransen snart er over, er ikke min behandling slutt.
I morgen den 10. cellegiftkur altså.
Og siste dag før ny kur skal tilbringes på beste vis. Med venner og familie. Lunsj , tur og en titt på en kunstutstilling med en venninne, familieting på ettermiddagen før jeg drar på venninnetreff i kveld.
Og ja, en liten hvilestund må jeg vel også ha, hvis ikke denne tiden foran PC-en kvalifiserer til hviletid.
Champagnekveld ville vertinnen ha. Jeg er ikke hard på flasken for tiden, og ihvertfall ikke kvelden før kur. Men et lite glass unner jeg meg.

Ha en fin dag!!

Og PS: dere kan  fortsatt stemme på meg eller noen av de andre bloggerne, ved å gå inn på Budstikka.no.
Bare hvis dere vil altså!

søndag 13. mai 2012

Slik er jeg under parykken!





Slik ser jeg ut nå, uten hår.
Etter  over fire måneder med cellegift.
Det er ikke AC på høyden akkurat.
 Og hvis du ikke har lyst til å se mer ,gå ut av bloggen. Nå.

Jeg hadde ikke tenkt til å vise dette bare hodet, før håret mitt hadde begynt å vokse mer.
Jeg er forfengelig tross alt, midt i dette hardkjøret jeg er oppe i.

Men så tenker jeg. Hvorfor skal jeg skjule dette? Hvorfor skal jeg bidra til å gjøre kreft og kreftbehandling mystisk, hemmelig, skambelagt?

Kreft rammer halvparten av oss en gang i livet. Utrolig, men sant,
Brystkreft er den mest vanlige kreftformen blant kvinner og rammer en av ti kvinner.

Jeg skammer meg ikke over kreften .Skammer meg ikke over kroppen min heller.Skammer meg ikke over mitt ganske hårløse hode.

Forskerne vet ikke hvorfor vi får kreft. Om det skyldes en feil i genene, som har vært der siden fødselen, om det er en betennelse som booster kreftceller, om det skyldes alle miljøgifter vi omgir oss med, om , om.
Jeg har fått beskjed av legene om at min kreft ikke ikke er livsstilsbetinget.
Min kreft er uforskyldt.Jeg er offer for livets urettferdige lottospill.

 Så hvorfor skal jeg skjule hvordan jeg blir seende ut nå for å bli frisk?

Hallo. Jeg er kreftfri, forsikrer legene.
"Du er frisk," sier legen. "Derfor gir vi deg den beste behandlingen du kan få, slik at du ikke får kreft igjen."
Jeg er  en kreftoverlever!


Derfor, slik ser jeg ut under parykken.


Fra siden altså.--

For en måned siden skiftet jeg cellegiftkur. FEC hver tredje uke ble erstattet med ukentlig Taxol.
Og de siste ukene har håret mitt faktisk begynt å gro. Det er ikke tykt, det er ikke vakkert, men det er hårvekst.
Disse hårtustene får meg til å smile. Til å forstå at jeg snart ser enden av den uendelige lange tunnelen.

Så deilig. Så herlig.Så glad jeg blir!

Jeg har vennet meg til et liv uten mitt lange naturlige hår. Hårtapet er faktisk mindre ille enn jeg trodd på forhånd.  Men jeg vet hårtapet er for en kort periode og gleder meg til det kommer tilbake.

Likevel har jeg aldri gått ut av huset uten å dekke til hodet.



Når jeg ikke bruker parykken, har jeg skjult min skamferte hodebunn med skjerf, lue eller hatter.

Ingen kler selvsagt å være uten hår. Det er åpenbart at hår, en fyldig manke gir ansiktet karakter og personlighet. Uten hår blir ansiktet nakent. Rart.

Men nå viser jeg også meg for flere og flere uten hår. Barns venner, egne venner, naboer.
Som regel surrer jeg fortsatt et av mine skjerf rundt pannen. Det ser kulere ut forfra.

Barna sier det er ok at jeg viser meg uten skjerf eller parykk, de mener at alle andre har vent seg til at jeg behandles for kreft. Barna sier at det er OK at jeg publiserer bildet av skalle-AC her på bloggen. Deres synspunkter veier tungt for meg.
Jeg vil ikke at de skal være flau over moren sin.
Derfor:

NB --- BILDET er i ettertid fjernet av meg.

Ved å vise meg frem slik jeg ser ut under parykken ønsker jeg å si at jeg ikke skammer meg.
Slik er jeg nå!
 Jeg vil gi kreften et ansikt, mitt ansikt, et sannferdig ansikt.
Slik blir vi etter å ha fått cellegift. Hårløs hodeskalle, tynnere øyenbryn og færre øyenvipper..

Fjon erstatter det som før var et tykt hår med krøller eller fall ( avhengig av vær og vind)
Litt hoven i ansikt, veldig hoven i fingre og tær.


De aller fleste som får kreft, må ha cellegift. ( Unntaket er eldre mennesker som ofte ikke får tilbudet om det.) Noen slipper også unna bare med operasjon og stråling.
 Ikke all cellegift skaper hårtap. Men  blant alle de kvinner (3000 norske kvinner årlig) som blir rammet av brystkreft, må de fleste gjennom cellegiften FEC. Denne cellegiften er noe av den hardeste cellegiftkur som finnes og den mister man garantert håret av.

Jeg var ferdig med FEC før påske og etter det har jeg fått cellegift Taxol ukentlig. Denne giften har andre bivirkninger og er ikke like tøff mot hårsekkene. For håret gror.
Først når jeg er helt ferdig med Taxolen vil håret mitt komme for alvor, sier de som har greie på dette.

Men siden dette bildet ble tatt for noen dager siden har håret fortsatt å vokse. Det er faktisk blitt tettere over det hele. Mulig jeg er blant unntakene som får mye hår selv under cellegift. Til vanlig vokser håret mitt fort.
Om noen uker tror jeg at  parykken blir lagt bort.
Dere kan likeså godt venne dere til bildet av en Anne Cecilie med superkort frisyre.


Om noen måneder vil ingen kunne se på meg hva jeg har vært igjennom.Måneansikt og dobbelthake forsvinner når giften er ute av kroppen. Håret kommer tilbake.
Kvalmen og de andre bivirkningene vil være et blekt minne. Er det rart jeg gleder meg til sommeren?

Neste sommer har jeg kanskje langt hår igjen.Håret mitt vokser fort

fredag 11. mai 2012

Turbodama er borte




Jeg er pumpa.
Har ikke mer krefter igjen , faktisk.
Utrolig å oppleve det.

Men etter en  tur med bikkja i morges, pluss bokarrangement på Asker bibliotek etterfulgt av lunsj, samt en handlerunde, var det slutt på kreftene mine.
Det var kanskje ikke det smarteste å ha bokbad to dager etter cellegiftkur.


Jeg snakket og leste i over en time på Asker bibliotek i dag. Arrangørene sa jeg skulle holde på en halvtime, men responsen fra salen sa at publikum ville ha mer. Og da fikk jeg lov til det.
 For jeg synes jo det er gøy å fortelle og lese fra boken min til et interessert publikum..
Men til slutt kjente jeg at kreftene tok slutt.

Denne slitenhet-følelsen er ny.
Folk sier jeg er turbo.
Ikke mye igjen av det nå.

Lenge merket jeg nesten ikke at jeg gikk på cellegift. Ok, noen  bivirkninger noen dager rett etter, ellers har jeg vært i knallform. Stort sett.
Men etter den åttende kuren skjedde det noe med meg. Og enda tydeligere ble det etter ukens niende cellegiftrunde.
Sliten på en måte jeg aldri før har kjent.

Det er åpenbart at cellegift i fire og en halv måned har noen effekter på kroppen og på energinivået.
Trodde aldri at jeg skulle kjenne en slik bunnløs slitenhet som jeg følte i ettermiddag.
Som om armene og bena var fylt med jern. Hodet med bomull.
Halsen med kullos.
Jeg skjuler trøttheten med øyensminke og et smil.

Men folk som kjenner meg ser et nytt slitent drag i ansiktet.
"Du er alltid turbo. Høyt og lavt. Alltid noe som skjer med deg,  slik har du alltid vært. Nå må du roe ned, " sa en gammel skolevenninne som var på biblioteket i dag.
Og fortsatte: "Det du trenger er en legeattest som sier at du hvile så og så mye hver dag."
Tvangshviling.

Nå går jeg alltid ikke bare med en flaske vann i vesken, jeg har også en flaske smoothie eller en frukt med meg. Når denne nye slitenheten kommer, må jeg ha påfyll umiddelbart.
Som regel er kreftene fort tilbake. Bare jeg får i meg litt næring og fem minutter på en stol.
Men etterhvert trenger jeg kanskje mer ladetid. For batteriene blir flatere og flatere.

Ja, må nok bli flinkere til ikke å gjøre noe. Det er en krevende mental øvelse for meg som lett blir rastløs.


Nå har jeg kjøpt meg Tom Egelands siste Nostradamus testamente og kan slappe av med den kritikerroste boken i hele kveld.

For ett er sikkert.
Nå må jeg lade batteriene ekstra godt-.  I helgen får jeg besøk fra utlandet. Av en gammel venn. En venn for livet. Slike som du må spare på.  Det må jeg bare ha krefter til! Helst en liten dose turbokrefter.
På forhånd har jeg advart gjesten om mitt reduserte energi, måneansikt, dobbelthake og pølsefingre som cellegiften har gitt meg. Sukk.
Men slitenheten er verst.
Har noen tips til energi-boost for en som meg, tar jeg det gjerne imot!!
God helg!


torsdag 10. mai 2012

Cellegift, bokbad og bloggkonkurranse





Fredag  skal jeg på bokarrangement i Asker bibliotek. Klokken 12  i morgen er det forhåpentlig kommet noen publikummere som ønsker å høre om  kriminalromanen min På direkten, hvordan jeg skriver og får ideer fra.






 Kanskje du kommer? Eller kanskje du kjenner noen som tilfeldigvis har fri i morgen og som er interessert i krimbøker?
Tips dem da vel!
Jeg synes det er så givende å treffe lesere. Jeg får energi av det.
I kveld skal jeg planlegge hva jeg skal lese og hvordan jeg legger opp seansen.
Litt spenning, litt kjærlighet, litt vonde følelser, litt glede.
Kunsten er å lese litt, akkurat passe, slik at forsamlingen ikke kjeder seg, bruke humor og være personlig.
 Kanskje vil jeg røpe bitt-litt fra neste bok også. Bare kanskje. Det er vel ikke så lurt å fortelle og skryte for mye av et romanprosjekt som ikke er antatt, langt mindre ferdig.

Det er ikke første gang jeg deltar på bokbad i cellegift-"rus", men det er første gang det skjer rett etter kuren. De andre gangene har det vært en knapp uke eller mer etterpå.
 Nå er det bare to dager.
Håper jeg ikke dåner, at jeg ikke plutselig blir overmannet av tørste, blir svett, blir kald, kjenner at det prikker overalt i kroppen.
Håper at ingen merker hva jeg er igjennom. At ingen ser at jeg har parykk på hodet.

Må nok slappe av i kveld etter en aktiv dag med litt skriving,  tur med NRK-kollega, en tur til hudpleier ( Ja, i tillegg til trening og turer  er det min hemmelige oppskrift på å føle meg vel under cellegiftkuren. Hudpleie og SPA!) og besøk hjemme av en god nabovenninne.


 Kjenner nå  veldig godt at jeg har fått cellegift i over 4 måneder. Batteriene blir utladet fortere enn før. Kroppen knirker.
Denne cellegiften jeg går på nå for hender og føtter til å hovne opp. Det gjør vondt. Må kjøpe meg nye joggesko i størrelse kajakk, tenker jeg..

Men i morgen må jeg være fit for fight.Pen i tøyet, på håret og med høye sko!
Image, heter det.
Får heller lïde litt etterpå.

Ellers har jeg altså blitt oppfordret fra flere, også av Budstikkas egne journalister, om å være med i avisen konkurranse om å bli Asker og Bærums beste blogger. Jeg har ingen ambisjoner om å vinne, men når jeg først er med så er det fint med noen stemmer. I skrivende stund har jeg fått 68 stemmer.




       

Hvis du har lyst til å stemme på min blogg, gå inn på Budstikka.no. Der finner du artikkelen som geleider deg til avstemmingen. Du kan stemme på flere bloggere samtidig.




I går var jeg nummer fem på listen blant de over 100 bloggerne som er med, i dag er jeg nummer 6, men nå tror jeg at jeg ryker ned til syvende eller lavere i løpet av dagen.
Andre bloggere mobilierer flere tilhengere enn jeg makter.

Som barna mine sier: "Det er de unge bloggerne som vinner."
Ja, de har helt sikkert rett.
 Men hvis jeg med min deltakelse kan bidra til å få bort noen fordommer rundt kreftsykdommen er jeg fornøyd. Vise at det går an å ha et fint liv også mens man er under røff behandling. Vise at man ikke trenger å ligge syk og kvalm hele tiden, at du ikke trenger å bli skranten
Kreft er ikke ensbetydende med døden lenger. Over to tredeler overlever kreft, og brystkreftpasienter har enda bedre utsikter.
Jeg er en kreftoverlever! Basta.

Jeg er glad jeg blogger, jeg er glad jeg skriver på ny roman om Christina Fiori Mørk. Uten å ha noe å gjøre mellom slagene, hadde jeg lettere blitt deppa og lei.
Det ville ikke holde for meg å fylle dagene med turer, trening, spa og familie. Jeg trenger mer i livet også nå .
Selv om jeg er under behandling, har jeg ikke mistet meg selv på veien.
Jeg er et aktivt menneske som liker å ha tusen baller i luften.
Nå må jeg altså bare være litt oftere til lading  : )

Og nå teller jeg ned. Til uken er det bare 5 uker igjen før jeg er ferdig med kurene.
Jippi!
Da kan sommeren komme.
Håret kan flagre i vinden.
Målet mitt er å bestige Galhøpiggen i sommer. Dessuten er det et par fjell i Frankrike jeg også har planer om å nå toppen i  løpet av sommeren.
Det er greit å sette seg noen mål, er det ikke?

Og PS: Stem da,hvis ikke på meg, så på en av de over 100 bloggerne. Gå til Budstikka.no og klikk deg inn!

onsdag 9. mai 2012

Argh! Sykehusene i Vestre Viken er ikke på nett med hverandre!




I dag opplevde jeg igjen hvor utrolig lite effektivt norsk helsevesen er. Papirarbeid og sviktende datasystemer.  Dette er temaer som jeg har vært innom før på bloggen.
Men det var nye opplevelser i dag.

Jeg bor i Bærum og hører derfor til Vestre Viken helseforetak. Flere sykehus er i denne enheten, og jeg blir behandlet på i alt tre sykehus.
I dag skulle jeg få cellegift . Men først skulle jeg to timer før ta ultralyd av det operterte brystet . Jeg fikk innkalling i posten og noterte tidspunktene. Tenkte det var praktisk og fint med at det skjedde samme dag.
Men det var ikke praktisk.
Etter at jeg i morges hadde tatt medisinene mine mot cellegiften, oppdaget jeg at det var på Drammen jeg skulle ta ultralyd. Mens cellegiften som vanlig blir gitt på Bærum sykehus.

 Sløvt selvsagt å ikke se det før. Men konvoluttene og brevarkene fra sykehuset ser like ut. Vestre Viken står det.

Men jeg forstår ikke at systemet ikke har fanget opp at dette kolliderte med cellegiften min.
 Lenge har jeg stått oppført med cellegift onsdag klokken 11 på Bærum sykehus.
Ultralyd i Drammen klokken 10, var selvsagt et veldig stramt tidsskjema for en som går på heavy cellegift. Unødvendig mye stress for en stakkars pasient.

Den som hadde booket meg inn på ultralyd hadde ikke sjekket dette opp mot behandlingen min.
Jeg forstår ikke hvordan noen i dette systemet ikke så dette.
Men det er et tegn på at datasystemenet i Vestre Viken ikke samsnakker.

Dagen ga meg flere eksempler på det.
Etter at jeg  først hadde vært på Bærum og tatt blodprøver klokken ni, satte jeg meg i bilen og dro til Drammen.
Og her må jeg nesten ta en liten omvei.  Jeg må nevne  synet som møtte meg utenfor  Brystdiagnostisk senter ved Drammen sykehus.


Slik ser det ut ved inngangspartiet. Søppelcontainere. Inngangsdøren til Brystdiagnostisk senter er rett bak containeren lengst til venstre.
Vakkert ikke sant?
De sto der sist også, i vinter.

Jeg gikk inn døren ved siden av containerne.
Opp to trapper.
I resepsjonen ble jeg avkrevd 320 kroner for undersøkelsen.
Jeg stusset.
"Jeg er kreftpasient og har fått frikort," sa jeg . "Det er registrert i systemet til Børum sykehus "
"Men det ser vi ikke her."
"Men er ikke Drammen og Bærum en del av samme helseforetak,  Vestre Viken? Snakket ikke data-systemene sammen?"
"Nei, ikke akkurat dette."
Jeg dro bankkortet mitt. Pengene får jeg igjen. Det blir bare litt saksbehandling for en eller to ansatte i NAV.
Jeg tenkte at dette er som vi leser om i media. Helseforetakene våre har store problemer.NAV likeså. Det er ikke rart mye av budsjettet til helseforetakene går til administrasjon..
Som hun var tankeleser ga hun med et skjema  i hånden, som jeg  åpenbart skulle fylle ut.
Men dette hadde jeg sett før.
"Disse opplysningene har dere fra før,"sa jeg.
"Å har vi?"
" Ja, jeg ble operert her i desember."
"Ble du? Da trenger du ikke fylle ut."
Så tenkte jeg etterpå. Hvorfor finnes det ikke en PC på venteværelse hvor pasienten selv kan registrere seg i stedet for at det sitter noen på et kontor og kopierer informasjonen?
Venting . På venterommet satt kvinner med frykt i øynene. Noen hadde med seg mannen sin. Jeg har vært der før. Nå er jeg erfaren., men kjenner fortsatt frykten. Særlig på dager som i dag. Med både undersøkelse og cellegift.
Så ble det tatt ultralyd av brystene mine og en prøve. Alt var normalt! Ikke noe spor av noen som helst fremmede celler. Igjen en bekreftelse på at jeg er kreftfri.
Men tiden gikk.
Jeg måtte ringe Bærum og si jeg ble forsinket. Blodprøvene var fine, forkjølelsen nesten borte og jeg fikk cellegiften. Den niende i rekken. Noen smerter er det, og jeg er super søvnig etterpå .
Kjenner jeg er behandlingslei.
Jeg fortalte sykepleierne om opplevelsene. De smilte gjenkjennende og ristet på hodet.
"Ja, alle datasystemene våre snakker ikke sammen; men pasientjournalene skal gjøre det."
Ja, men ikke i praksis.