Monstermamma og flodhest

Nå er jeg snart ferdig med den mest heavy behandlingen. Det er godt. For det er ingen spøk nå. Over fem måneder på cellegift merkes mer og mer.
Jeg har masse vann i kroppen.
Resultatet er dobbelthake, pølsefingre, mummitroll-kropp, hovne legger, ankler og føtter.
I morges et døgn  etter den 13. cellegiften var det riktig ille.
Mer  om det snart.
Føler at jeg har mistet ansiktet mitt på veien. Nå har jeg veldig lite øyenbryn. På bildet kan dere se det.. Jeg tegner opp og fyller ut mellom de hårene som fortsatt finnes.  Ikke noe vanskelig, for jeg kan fortsatt ane konturene av øyenbrynene.
Vippene henger på, men også de er blitt tynnere. De gangene jeg skal pynte meg, legger jeg på litt skygge og kajal for å kompensere.
Det finnes egne sminkekurs for cellegift-kvinner, men jeg har ikke gått på det.

Håret på hodet gror. Men det er fortsatt ikke noe å skryte av.  Veksten er ujevn og fargen er ikke min. Cellegiften gjør at vi mistet melaninproduksjonen som gir farge til håret. Straks cellegiften er historie kommer fargen heldigvis tilbake.
Jeg tør stadig mer  gå som her, med et skjerf surret rundt hodet, både på turer , på den lokale butikken og når jeg kjører gutta på fotballtrening eller når huset fylles med barnas venner.

Fikk altså min 13. runde med giften i går. Og  ja, bekymrede lesere, jeg tok det med ro etterpå. Helt med ro. Kom meg likevel ut på en halvtimes tur om kvelden. Jeg tenker at jo mer jeg beveger meg, dess bedre er det.
Med økt sirkulasjonen blir jeg kvitt slaggstoffene fra giften. Dessuten er det godt og sunt for kropp og humør å være i form.

 Likevel, en skarve tur hjelper ikke stort mot vannansamlingen i kroppen som cellegiften bidrar til. Heller ikke vanndrivende mat som selleri,jordbær, agurk  og vanmelon monner stort mot kraften fra cellegiften.
Cellegiften binder vannet til kroppen. Det er plagsomt og det er stygt.

Idag våknet jeg opp med opphovnet ansikt.  Særlig ille var det rundt øynene. Så ikke ut i morges.
Det er helt sant. Tok bilde, men har ikke lyst til å legge det her ennå.
Bilde over her er tatt nå i kveld, da hevelsen var borte. Da lyset var mildere og varmere.

Men i morges så det ganske ille ut.
"Flodhest, "sa min eldste.
"Du ser ut som en sånn Holywood-stjerne som har tatt for mye Botox," sa min yngste.
Den mellomste var avgårde på overnattingstur med klassen,ellers hadde han nok kommet med en treffende kommentar.
Kjært barn har mange navn, heter det vel.  Skalle-Per har min mann før kalt meg.
I dag sa han ingenting annet enn at jeg måtte kontakte sykehuset. Dette var ikke normalt, mente han.

Ja, det var ikke vakkert med så opphovnet ansikt, hvor øynene var små gliper i hudfoldene. I dag ble jeg nesten redd. Reaksjonen på kroppen min hadde ikke vært så stor før, selv om tendensene til vannansamling har vært der siden jeg begynte på Taxol.
Før da barna var små, elsket de at jeg lekte Monstermamma. Da løp jeg etter dem og vennene og liksom skremte dem, til begeistrede hvin og høye hyl.
I morges var jeg en skikkelig ekte monster-mamma. Helt uten å ville det.
Ingen hylte.
Nå syntes de synd på meg.
Som jeg misliker det.

Det er ikke bare stygt, det er også ubehagelig. Det presser på overalt. Har stive ankler av hevelsen.Vondt. Vondt!!

Det er sommer og herlig ute.

Jeg elsker å gå i korte sommerkjoler, med håret i hestehale og solbriller på hodet. Bruker kjoler hele  sommerhalvåret.Resultatet er brune legger tidlig.

 Men nå er jeg ikke noe syn for guder, hvis jeg gjør det nå mener jeg, med de hovne bena!!!

Lei og oppgitt ringte jeg til sykehuset i morges. Forklarte ståa. Og det handlet om mer enn forfengelighet.
Smerter og ubehag.
Legen var opptatt av om jeg var kortpustet og hadde røde flekker i ansiktet. Men nei. For hvis jeg hadde, kunne det være en sterk allergisk reakjon. Hvis noe slikt inntreffer, må jeg straks inn på sykehuset.
Men dette er nok likevel en form for allergisk reaksjon. Taxol gjør vondt å få i årene mine, og den binder åpenbart vannet til kroppen etterpå.
Avtalte derfor med legen at jeg skulle komme på sykehuset senere på dagen.
Først tur! Og etter runden rundt Dæhlivann og skogen  med Gunnhild fra jobben  ( hun ble også forskrekket over hevelsene jeg hadde) dro jeg på sykehuset. De så mine store hevelser. Så fikk jeg medisin som skulle drive ut vannet, med beskjed om å holde meg hjemme og i nærheten av et visst lite rom etterpå.

tter få timer har det allerede hjulpet.

Hevelsen i ansiktet er gått ned. Også rundt anklene. Men fortsatt har jeg pølsefingre.Umulig å bruke giftering eller andre ringer.

I morgen skal jeg til akupunktør. Se om hun kan fordrive vann og andre onde ting bort fra kroppen min
Tre kurer igjen. To uker og noen dager til. Så ferdig!!
Da er det bare å hente frem sommerkjolene mine.