I dag skvatt jeg skikkelig. Visste at reportasjen kom i VG denne søndag. Men jeg skvatt av flere ting. Først av det gamle bildet, tatt for nesten to måneder siden, rett etter seks måneder på cellegift., før strålingen og før jeg fikk hår. Med parykk og blubbete, oppblåst kropp ( masse vann av cellegift) går jeg i landets største avis langs stranden i Sandvika.
Reportasjen skulle egentlig stå på trykk i juli, men ble utsatt. Slikt skjer.
Men jeg og mine omgivelser kan se at bildet er gammelt, mens jeg ennå var syltet skikkelig på cellegift og alle medisinene jeg måtte spise for å tåle giften. Jeg er ganske ugjenkjennelig og ser ut som en kjempe. Jeg tilbød avisen denne uken å få tatt et nytt bilde av meg. Jeg ser jo ganske annerledes ut nå enn jeg gjorde tidlig i sommer. Men de ville ikke det, eller trengte ikke det.
I dag ser jeg litt sunnere ut, håper jeg, selv om jeg ikke er der jeg var for ti måneder siden. Jeg er fortsatt preget av cellegiften, men jeg er slankere og ser vel nesten normal ut, med unntak av håret da.
Jeg skvatt også av vinklingen på artikkelen. Jeg trodde fokuset mer var "Før døde man av kreft, nå overlever de fleste. " I stedet var altså fokus: "Stadig flere dør av kreft , men Anne Cecilie var heldig."
Avisen tok kontakt med meg tidlig i sommer og jeg forsto altså at de ønsket å lage noe på hvordan det var å overleve en sykdom som før var dødelig, i tillegg til endring i sykdomsmønster i befolkningen. Jo da, de sa at de også ville skrive at mange dør av kreft.
Har ikke turt å vise artikkelen til mine tre barn enda. Frykter deres reaksjoner. De er ikke lenger så redde for kreften. De vet jeg har bekjempet dritten. Men det er voldsomt å se sin egen mor over to sider i avisen, med fokus på sykdom og død. Vil ikke at de skal bli urolige igjen for fremtiden.
Jeg fikk en varsel på mail om artikkelen fra Retriever i morges på telefonen ( forlaget Aschehoug abonnerer på en slik tjeneste for alle forfatterne sine) og jeg dro bort til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe VG og Dagbladet. Jeg leste artikkelen i bilen og gjemte avisen.
Som barn av sin tid leser også mine unger mest nettaviser heldigvis, og artikkelen finnes bare på papir. Kanskje naivt, men jeg håper de slipper å se oppslaget.
For jeg skal ikke dø nå, jeg skal ikke dø av kreft. Og det står også i artikkelen. Det er bare at hovedinntrykket til artikkelen sier at man dør av kreft før ellers siden.
Jeg leste selvsagt sitatene mine på forhånd. Kan ikke klandre journalisten. Men jeg ante jo ikke tittel , fokus og at man kjørte meg opp i ingress.Det har jeg heller ikke krav på å vite. Bare sammenhengen jeg brukes i.
Ja, ja.
Og igjen ser jeg hvor godt det er å bli minnet på hvor stor makt man har som journalist. Jeg har vært det i hele mitt yrkesarktive liv, men har nok ikke hele tiden vært så bevisst det. Jeg har hatt fantastisk spennende jobber i landets største redaksjoner. Aftenposten, Dagens Næringsliv, NRK og Dagsrevyen før jeg ble frontsjef for NRK.no. Bølla-Remen kalte gutta meg i Dagens Næringsliv hvor jeg jobbet i mange år, fordi jeg var så tøff og pågående som journalist, med massevis av førstesideoppslag. Av og til har jeg møtt folk i private sammenhenger som er blitt intervjuet av meg og som husker det godt og da får jeg ofte høre hvor nervøse de var for intervjuet, for mine motiver og for vinklingen.
Noen av dem med god grunn.
Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter, Da ville de kanskje bli litt mere ydmyke for makten vi besitter.( Parantes bemerket : Dette beskrev jeg jo i krimboken min, På direkten. Hva skjer med journalister som selv blir forfulgt av pressekolleger, som kommer på topp i TV-sendinger og på førstesiden i avisene? I min bokverden ble det drap av slikt)
Jeg har opp gjennom årene blitt intervjuet mange ganger. Gjennom jobben som journalist flere ganger, og særlig årene da jeg var økonomiredaktør i NRK. Og selvfølgelig mye med bokdebuten min i fjor før kreften, men de gangene var det bare gøy, en lek. .Det er først nå med kreften at det blir så personlig. Jeg har valgt å være åpen også i media. Målet mitt har hele tiden vært å ufarliggjøre kreften. På tross av at VG skriver noe annet, så overlever de fleste av oss kreften. Kreftbehandlingen blir bedre og mer målrettet.. Såvidt jeg husker ligger overlevelsesprosenten på hele 70-80 prosent for kreft generelt, og på nærmere 90 prosent på brystkreft.
Ellers fryder jeg meg over at håret gror, og kjente , til tross for VG-oppslaget, på lykkefølelsen i dag da jeg kjørte min gamle Saab cabriolet og merket hvordan vinden tok tak i håret. Formen svinger, humøret likeså. Det er lett å overdrive i iver etter å leve normalt. Hver dag blir jeg slik sett en erfaring rikere.
Og PS mandag formiddag: Journalisten har nå gjengitt bloggen min. Jeg ønsket ikke å ta journalisten bak reportasjen. Hun var søt og hyggelig. Men dette handler om at vi journalister ikke alltid ser hvordan nyansene kan virke store for de som blir intervjuet, og ikke minst deres pårørende. Flere venner skvatt også da de så bildet i gårsdagens VG.
Dessuten; det var akkurat dette som var budskapet mitt i kriminalromanen På direkten. Jeg ønsket å skrive om hva som skjer når journalister selv blir jaktet på, selv ender på førstesidene og på topp i Tv-nyhetene. Slikt blir det mord av, i min boks verden!
Og PS2. . Her er jeg omtrent samtidig, en uke før, men etter siste cellegiftkur i samme tunika som bildet først her fra VG..Jeg så ikke ut på samme måte som et et oppblåst mumietroll. Fotografens bruk av vidvinkel og måten det er tatt nedenfra og opp gjorde meg til et unødvendig monster...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar