mandag 1. april 2013

Gi ikke slipp på drømmene dine!


I vinter har jeg tatt opp en ny aktivitet.
 Ridning!!
Som ung jente  red jeg mye. I tenårene levde jeg i stallen og på hesteryggen. Elsket nærheten til de flotte dyrene.  Å ri i gallopp en flott sommerdag i marka, ri barback ( uten sal)  eller å ri dressur innendørs om vinteren. Jeg red inn unghester, jeg jobbet  for et ridesenter på hytta og jeg loppet mine foreldre med rideleire, ridehelger og faste ukedager på hesteryggen året gjennom.

Siden har jeg ridd i blant. Etter at jeg ble mamma har jeg introdusert barna for ridning og hester. Vi har ridd hver sommer på hytta, slik jeg startet å ri som liten og ung jente.
Så fikk jeg på et tidspunkt lyst til å ta ridning ordentlig opp igjen. Men jeg hadde jo aldri tid til å dyrke fritidsinteresser. Full jobb (og mere til) i NRK og tre barn krevde sin kvinne, og det ble ikke mer fritid etter at jeg begynte å skrive bok.

Men så fant jeg ut at jeg kunne begynne å ri sammen med barna også hjemme, ikke bare i sommerferien. Datteren min og jeg snakket om at vi skulle begynne å ri sammen da hun ble større.
Så kom kreften og mange planer ble lagt på is.
Blant annet ridningen. Det var ikke tidspunktet å ta det opp igjen. Skal man håndtere et stort dyr på over fem hundre kilo, bør man være sterk, både mentalt og fysisk.

Men jeg glemte ikke ride-drømmen.
Midt i cellegiftbehandlingen satte meg noen mål.
Jeg skulle begynne å ri igjen når jeg var ferdig-behandlet.
Jeg skulle opp på Galhøpiggen.

I mellomtiden hadde jeg delmål for å holde ut dagene underveis.
Hver dag ut  på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver søndag treffe badeenglene til isbading.
Fylle hver dag med gode opplevelser.
For meg var målene viktige. De holdt meg oppreist.
Tur greide jeg å gjennomføre hver dag, men iblant var hodet mindre samarbeidsvillig enn kroppen.
Behandlingen tok fokus og hjernekraft, og ofte danset bare ordene forbi meg uten at jeg greide å fange dem. En lang periode skrev jeg ikke mye, men jeg prøvde likevel hver formiddag.
 Men tur og trening har jeg gjennomført hver eneste dag under det lange og tøffe  behandlingsløpet, unntatt en eneste dag, og det var dagen etter cellegift 3. Da orket jeg ikke tur. Flere detaljer trenger dere ikke.


Opprinnelig tenkte jeg at jeg skulle begynne å ri igjen allerede i høst. men det var for tidlig for min herjede slitne chemo-kropp.

Men nå, nå i vinter ble jeg klar.  Jeg har hatt privattimer i dressur. Jeg har stelt hest, renset hover, satt på sal og bissel. Prøvd å lære meg å bli  en ordentlig hestejente.
Det fntastiske er at mye sitter i kroppen. Jeg husker hvordan jeg opptrer i båsen, hvordan jeg steller hesten, hvordan jeg saler, hvordan jeg oppfører meg når jeg skal rense hover. Det eneste jeg syntes var utfordrende var å få satt på bissel.
Traven sitter, galloppen sitter.

Og nå tar jeg den videre. Nå skal jeg begynne å ri fast, en dag i uken.

Fordi det er en gammel drøm jeg hele tiden holdt på. og fordi jeg fortjener det!
Alle dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb etter noen mål.
Livet venter rundt neste sving!
Galhøpiggen neste!
Og etterhvert kanskje en krim til...









AC som femtenåring på rideleir.


AC nå 






3 kommentarer:

  1. Så morsomt, Anne Cecilie! Jeg har tenkt på deg i påsken, og lurt på om det ble noe av - og så er du så godt i gang allerede! Supert, og tøft! Du har jo masse erfaring med hest, og merker sikkert at samvær og jobbing sammen med disse flotte dyrene gir både energi, glede og ro! Da regner jeg med at vi ses snart! Klem fra Anne :)))

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, vi sees snart i stallen. hadde Ingerid med på en time og, men hun syntes det var litt skummelt. Må kanskje ta det litt mer forsiktig. Men for meg er det godt å være i gang igjen!

      Slett
  2. Man skal alltid holde på drømmene sine. Du er virkelig en inspirasjon. Jeg la opp ridning for noen år siden etter å ha holdt på aktivt fra jeg var ganske ung. Men en dag kommer jeg til å begynne igjen for kjærligheten til disse dyrene er ikke lett å slippe. Nyt hestene :)

    SvarSlett