tirsdag 17. september 2013

Jeg rydder og sletter i bloggen

Som en del av det å vende tilbake til livet, har jeg bestemt meg for å rydde i denne bloggen.
Slette innlegg,  setninger og bilder som jeg nå synes er for personlig og utleverende.
Da jeg skrev bloggen under behandlingen, var det jo for å holde venner, kolleger og bekjente orientert.
Siden kom alle de andre følgerne med. Andre kreftpasienter som har funnet råd og trøst i mine skriverier.
Det er tross alt mye å hente i å søke opplysninger fra andre.

Jeg har vurdert å slette de fleste innleggene. Men samtidig så vet jeg at så mange følger bloggen fremdeles. Folk som står der jeg var for 21 måneder siden: Sjokkerte, redde og usikre på hva livet heretter vil bringe.
Hva betyr det å få kreft, hvordan er behandlingen, hvordan er det å miste håret, hva er det verste?

Jeg valgte å være åpen. Mange vil kanskje si for åpen. Men sammenfall av bokdebut og kreft ga meg ikke mye valg, tenkte jeg. Kunne ikke gjemme meg hvis jeg skulle selge bøker.


 Åpenhet har gitt meg oppdrift, kraft og styrke.







Fremdeles selv nå når den nesten har ligget brakk, søker flere hundre seg daglig til bloggen,
 Mange ender her ved å google kreftblogg.

Og det er nettopp denne googlingen som skremmer meg litt.
Hvis man googler Anne Cecilie Remen og bilder, finnes det alt for mange bilder der ute, jeg ikke vil skal være ute i det offentlige rom lenger.


Jeg vil ikke at så mange "syke" bilder av meg skal finnes på nett.
 Jeg er ikke herre over hva de brukes til av andre, selv om jeg har merket at de ikke kan brukes uten mitt samtykke.
Og jeg er ikke lenger like bekvem med at det finnes bloggposter som kan oppleves personlig  og kanskje vel sykelig i en annen sammenheng. Jeg vil ikke assosieres med kreften til evig tid.
Jeg er ex-kreftpasient.
Bilder og formuleringer som opplevdes helt naturlig underveis mens jeg var syk, fjerner jeg nå.
Det er en stor jobb, jeg må gå inn i hver bloggpost.  Fjerningen vil derfor  skje gradvis.
Og jeg er ikke helt sikker på om google-treff vil endres med det første.


Dette er et av innleggene jeg nå har redigert og slettet i .  Slik er jeg under parykken

Der skrev jeg: Ved å vise meg frem slik jeg ser ut under parykken ønsker jeg å si at jeg ikke skammer meg.
Slik er jeg nå!
 Jeg vil gi kreften et ansikt, mitt ansikt, et sannferdig ansikt.
Slik blir vi etter å ha fått cellegift. Hårløs hodeskalle, tynnere øyenbryn og færre øyenvipper..

Fjon erstatter det som før var et tykt hår med krøller eller fall ( avhengig av vær og vind)
Litt hoven i ansikt, veldig hoven i fingre og tær.

Jeg hadde et portrettbilde med ansiket mitt og det hårløse hodet. Jeg så vel ikke så ille ut, var heldig kanskje, men likevel bildet er voldomt for en som er uforberedt.
Og det viktigste er:
Dette er ikke meg lenger.

Og mange av bloggene fra i fjor sommer og ifjor høst har så redselsfulle bilder av en oppblåst hårløs AC, at det orker jeg ikke skal finnes noe annet sted enn på min PC. Likeså isbadende meg, trenger heller ikke finnes.


Hensikten med bloggen var at folk som brød seg om meg skulle kunne holde seg orientert om ståa og kreften. Slik fungerte  bloggen som en buffer og tidsbesparelse for meg. Jeg slapp å svare på mange spørsmål hver dag. Jeg slapp å fortelle den samme historien om igjen og om igjen. Jeg unngikk de verste spekulasjoner.
Folk visste hvordan det sto fatt med meg. Alle hadde samme versjon: Den som fantes her.

Mine venner, familie og kolleger trenger ikke å følge meg her lenger.
De møter meg på jobb, på trening, på fest eller, kjørende  i bakken, på butikken, på foreldremøter.
På alle livets arenaer.
Folk vet at jeg er kreftfri, at jeg er i livet igjen og at jeg er meg selv, stort sett.
Jeg er som dere alle andre, nesten.
Jeg vil ikke at folk som googler meg skal finne for mange utleverende bilder i fremtiden.

Derfor går jeg nå i gang og sletter. Hvor lang tid det tar før de er helt borte fra google, vet jeg ikke. Men heretter kan du ikke klikke deg inn og laste ned bildet, ihvertfall.

Jeg ønsker alle som kommer etter meg, alle de som får den sjokkartede beskjeden om at de har kreft. Hold ut! Den første tiden med uvisshet er aller verst. Siden blir behandlingen mer en jobb.
 Og langt der fremme venter livet. Litt annerledes kanskje, men likefullt ; det er ditt liv. Gjør det beste ut av det!




Takk alle som har vært innom bloggen min det siste halvannet året. Takk til alle dere som har sendt meg private meldinger eller som har lagt igjen hilsner på bloggen min. Det er fint å vite at bloggen har hjulpet andre til å komme seg gjennom kreftbehandling. Det er fint at pårørende lærer noe av å lese bloggen.

Her er klipp fra noen av kommentarene.

"Jeg har vært en fast leser av bloggen din siden jeg selv fikk diagnosen brystkreft i juli ifjor. Den har vært en uvurderlig støtte for meg underveis i min behandling. I innleggene dine har jeg funnet tips og råd - og ikke minst - livslyst og optimisme. Denne kampen skal vi vinne."

"Du har hele tiden vært mitt leksikon, både når det gjelder sykdommen, bivirkninger, behandling og nå tilfriskning. Du kommer ikke til å bli "hun bryskreftdama" for oss som har fått hjelp av deg og bloggen din. I min store familie, betegnes du som Anne Cecilie På direkten. Et sted hvor de kan lese mer enn det de føler at de får ut av meg. "

"Jeg har fulgt deg gjennom det siste året, og det har vært en ære og glede og fulgt deg på din tøffe reise."

"Dette var som å lese min egen historie som kreftsyk! Du har fortalt den på en veldig enkel, men sannferdig måte! "

"Kom tilfeldig over innlegget ditt og jeg må si det traff meg,rørte meg:)Skrevet på en enkel men så utrolig god måte.Jeg kjenner meg så til de grader igjen,tenkte:Jøss det er som høre min egen historie!"

"Jeg fikk samme diagnose som deg i januar i år og har gått igjennom akkurat samme operasjon og behandling. Derfor har jeg hatt stor glede av å lese hvordan du har opplevet sykdommen og behandlingen. For meg har sykdommen blitt litt mindre skummel."

"Jeg har vært igjennom nøyaktig samme kurer, og ble ferdig 14 dager før deg. Det har vært svært nyttig å lese om alle vonde bivirkninger jeg kjente igjen,jeg fikk ingen bekreftelse på at det var "normalt".
For meg har bloggen din vært viktig, du har klart å sette ord på følelser jeg kjente igjen, men som jeg ikke kunne dele med andre. For, ingen kan forstå, som ikke har følt på frykten og fortvilelsen det å få kreft er."

"Jeg har vært gjennom akkurat samme behandling som deg, men lå litt etter. Greit å lese andres/ dine erfaringer om sykdommen og behandlingen. Jeg har også lest boken din og kommer sikkert til å lese din neste bok også. "


Tilfeldig valgte kommentarer fra siste tiden. 
Takk for alle godord! De varmer.
Og takk til alle som har giddet å følge meg, og å  lese paadirekten!
Leserne har gitt bloggingen en større mening enn å bare orientere folk om min behandling og status.
Jeg har lært mye av dette.



2 kommentarer:

  1. Hei på deg. Jeg kan forstå din avgjørelse og er samtidig glad for at jeg hadde deg og bloggen din, da jeg ble syk. Takk for masse hjelp i en strevsom tid, og jeg er også som deg erklært frisk, bare for noen dager siden. Lykke til videre med bøker og gode ting i livet fremover. En superklem til deg fra Tante Maggi

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk tante Maggi. og gratulerer med flotte resultater av kontroll!! Det er en velsignelse når alt står bra til!! Takk for dine kommentarer og heiarop underveis. jeg slutter ikke å skrive, selv om det blir mer fokus på andre ting fremover!! Lykke til du og på din vei tilbake til det ordentlige livet!!

      Slett