fredag 28. februar 2014

Å vente på dommen

Min nye skrivehule!!! Bok 3 skal bli til der. Kanskje får dere se hvordan jeg har det der etterhvert.
For noen dager siden sendte jeg mitt omfangsrike manus fra meg til redaktøren min i Aschehoug.
114 405 ord.
Trolig for omfangsrik. Jeg må helt sikkert kutte. Og jeg er egentlig igang. Det er rart med det. Når du er ferdig, ser du på manuset ditt med nye sylskarpe øyne. Snåle greier.
Det er utkast 2 på manus.
Første utkast skrev jeg mens jeg var syk, og jeg leverte det fra meg før jeg begynte å jobbe i mai ifjor.
Etter en ukes tid hadde redaktøren min og jeg manusmøte, hvor vi i flere timer gikk gjennom manus.
Jeg fikk innspill, - som å kutte ut et par personer, utnytte potensiale i noen scener og å jobbe mer med siste halvdel av manus.
I juleferien og nå i vinterferien fikk jeg endelig fart på meg, jeg har knadd, kuttet og sydd tråder sammen til et mønster. Uups er det noen løse tråder igjen?
For ja, klart det var krevende å skrive på en ny roman mens jeg var syk.
Det ligger mye smerte, usikkerhet og store følelser i dette manuset.
Eller for å snu på det,det ligger mye vilje og livskraft i manus.
Venner som har lest manus sier likevel det er litt dystrere enn På direkten.
For man skriver ikke i vakuum.
Jeg kunne kanskje vanskelig skrive en hurra-meg-rundt humoristisk krim mens jeg var så syk som jeg var.
Og jeg var også i tvil om jeg kunne skrive krim, om jeg kunne leke med liv og død, mens jeg sloss for mitt eget liv.
Men så bestemte jeg meg for at skrivingen var en egen greie, skrivingen ga livet som kreftsyk innhold, det ga meg oppdrift og ikke minst glede.
Likevel.
Når du er under kreftbehandling er du litt ukonsentrert, og jeg merker fortsatt at hodet ikke er helt som før. Cellegiften preger meg litt fortsatt.
Men altså:
Skrivingen reddet meg, tenker jeg. Så fantastisk heldig jeg var, som hadde et skriveprosjekt mens jeg var syk.
Bok 2 har selvsagt Christina Fiori Mørk som hovedperson, med journalisten Runa Jæger som en viktig bifigur. Både Christina og Runa er utenfor sine vante miljøer.
Jeg har flyttet handlingen ut av Oslo-gryta, til et røft kystlandskap på Sørlandet.  Til et landskap og mennesker som jeg kjenner ganske så godt.
Christina er der fordi hun rømmer fra byen, hun er under etterforskning av Spesialenheten på grunn av en uheldig amorøs kontakt. Runa er på vinterferie med familien. Det blir ikke mye ferie for trebarnsmoren Runa . Christina kommer igjen i medias søkelys. Hun har det med å dumpe bort i vanskelige situasjoner.
Jeg er veldig fornøyd med starten. Der tar jeg Christina helt ut.
Men så er det alt det andre.
Å skrive bok er hardt arbeid. Intenst, puslespill.
Jeg kan fortelle mer om prosessen en annen gang.
Nå skal jeg innvie min nye skrivehule.
Frem til nå har jeg levd et omflakkende forfatterliv. Jeg har skrevet hvor som helst, når som helst. På kjøkkenet, i stuen, på fly, på tog, mye i svømmehaller mens barna har trent, jeg prøvde meg i sengen, men da sa mannen min stopp.
Men nå! Endelig har jeg hatt tid og skriverommet mitt i uthuset/låven på tunet er nesten slik jeg vil ha det.  En dagseng jeg kan sitte og skrive i. Er ikke skrivebord-menneske.  Bokhyller med bøker. Vakre glass, kunst og en kaffemaskin. Det er nymalt på gulv, vegger og tak.
Rommet var i gamle dager stallguttens værelse. Alt er nesten perfekt, jeg må bare ha et vindu til. Jeg må se ut på noe annet enn gårdplassen.
Et vindu på kortsiden på rommet gir meg utsikt til Oslofjorden, ut til Drøbaksundet. Jeg fortjener å få den utsikten, synes dere ikke?

Og jeg vet hvor bok 3 skal utspille seg.
Jeg vet hvem som dør.
Men vet jeg hvem gjerningsmannen er?
Nei. Jeg må skrive meg varm på mitt nye kontor,- som min mann sier. Jeg kaller det hule.
Og vet dere hva? I dag har Christina Fiori Mørk bursta.
Eller egentlig har hun ikke det. For hun er et skuddårsbarn med fødselsdag bare hvert 4. år.
God helg. Jeg skal skrive og kanskje gå på ski. Jo, mye på ski. Men det er en annen historie.
I mellomtiden venter jeg på dommen, og gjør mitt beste for å tenke ut plott til bok nummer 3 i min nye skrivehule.
Å vente på dommen fra redaktøren, er nok en ganske fæl periode i en forfatter-spires liv.
Men etter å ha vært gjennom et lite helvete, er jeg rustet til det meste i livet.
Dette er tross alt ikke blodig alvor. Det er en lek, det er en hobby og det går ikke på livet løs. Det er greit å ha perspektivet der mens man venter.




Manus og manusoversikt som jeg kaller det...

2 kommentarer:

  1. Lykke til ! Jeg gleder meg til den neste boken din.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig melding. Du må nok fortsatt vente litt...

      Slett